Bede BD-5 Micro er en serie av små énseters amatørbygde fly designet på slutten av 1960-årene av amerikanske Jim Bede og solgt tidlig i 1970-årene hovedsakelig i byggesettform av nå nedlagte Bede Aircraft Corporation. Det ble solgt 5000 byggesett eller tegninger, og det ble bygget et par hundre BD-5. Jetversjonen BD-5J holder rekorden som verdens letteste jetfly med en masse på bare 162.7 kg.[1][2]
BD-5 har et lite og strømlinjeformet skrog med tilbakelent sittestilling for piloten og et stort pleksiglass-deksel over førerkabinen. På propellvariantene er motoren installert i et rom i midten av skroget og propellen bak, mens på jetutgaven BD-5J er jetmotoren montert rett bak førerkabinen.
Skroget består av en aluminiumramme kledd med glassfiber. Det anslåtte drivstofforbruket var 6.25 L/100 km (0.625 L/mil). Med vingene fjernet kunne flyet pakkes på en tilpasset tilhenger og tas hjem for lagring i garasje.[3][4]
Historie
Den første prototypen N500BD hadde marginal stabilitet, og man bestemte seg for å redesigne skroget. En rekke inkrementelle redesign ble foretatt mens man fortsatte å ta imot ordrer, og blant annet gikk man bort fra en V-hale og endret vingedesignet. På denne tiden var det utfordringer med å finne en pålitelig motor som var lett og gav nok skyvekraft, og da man endelig hadde funnet en passende motor fra Hirth og tilpasset flyskroget til denne gikk motorleverandøren konkurs.
Tiden det tok å fullføre byggesettene var som regel opp mot 3500 timer, mye lengre enn det opprinnelige estimatet fra selskapet på 600 til 800 timer.[5] Noe av grunnen var tilpasning av motor (flyskroget var designet for Hirth-motoren som ikke lenger var tilgjengelig). En annen grunn var at man hadde gått bort fra glassfiberskrog til aluminiumsramme, hvilket gjorde at festing av panelene krevde boring, avgrading og kjørning, med påfølgende ny boring og avgrading, for hver nagle.[6]
Fabrikkbygd versjon
Det var også planer om å lage en fabrikkbygd og sertifisert versjon, og det ble tatt imot 12 000 bestillinger på denne.[7] Selskapet gikk imidlertid konkurs i midten av 1970-årene, og ingen fabrikkbygde D-modeller ble produsert.
Stabilitet
Det opprinnelige vingedesignet som ble sendt med de første byggesettene har blitt kalt A-designet. Disse hadde dårlig stabilitet, og av de 4 eksemplarene som ble fullført med A-vinger krasjet alle på første flytur, hvorav 3 på første avgang og 1 på sin første landing. Det ble derfor laget et nytt B-design[8] som forbedret stabiliteten.
Flyet hadde fortsatt en tendens til å stampe (pitche) kraftig og uventet opp dersom man fikk motorstopp, hvilket raskt kan føre til steiling,[6] og flere krasj med BD-5B oppstod på grunn av motorfeil og kjøleproblemer.[9] Flyet hadde et ganske kort område hvor man kan plassere tyngdepunktet, hvilket har gjort det vanskelig å trimme flyet riktig.
Av de første 25 flyene som ble fullført (med både A- og B-vinger) krasjet 14 med 9 dødsfall som resultat.[10]
Utfordringene med brå steiling ble for det meste ordnet av vingeprofileksperten Harry Riblett som laget en prosedyre for å omprofilere vingen slik at steileresponsen myknet, uten at flyet ellers fikk noen særlig ytelsesforringelse.[11] Reprofileringen ble gjort ved å lime skum på aluminiumsvingen og dekke over med glassfiber. Det har også blitt laget byggesett for å strekke skroget 13-33 cm slik at man forbedrer tyngdepunktet. Nyere byggesett som for eksempel FLS Microjet har implementert disse forbedringene.
BD-5J er en variant med jetmotor som ble designet samtidig som Hirth-motoren ble testet på den vanlige BD-5. Den ble designet med en Sermel TRS-18-046 turbojet som gav en skyvekraft på 1 kN, og skulle gi en topphastighet på 480 km/h. Vingen ble endret til et vingespenn på 5.2 m, og ligger dermed mellom de opprinnelige A- og B-vingene.
Mange av de første flyene endte opp som oppvisningsfly, med Silver Bullets og Bud Light Jet som eksempler. Flyet dukket også opp i James Bond-filmenOctopussy (1983).[12]
Mange av disse jetflyene har vært involvert i ulykker. Bud Light Jet fikk problem med at drivstoffet antente, og piloten måtte hoppe ut. I 2006 døde Scott Manning etter at vingeklaffen på den ene vingen til hans Stinger Jet plutselig trakk seg inn på et flystevne, hvilket resulterte i en ukontrollert rull.[13][14][15] I 2006 krasjet også Chuck Lischer inn i trær mens han gikk inn for landing og døde.[16] Årsaken ble funnet å være at han returnerte med mer drivstoff enn anbefalt for normal drift, og piloten klarte derfor ikke å opprettholde nok fart hvilket resulterte i en steiling og påfølgende nedslag før rullebanen.[17] I 2013 døde Guido Gehrmann mens han forsøkte å nødlande sin BD-5J som han fløy for Red Bull sitt flylag.[18]
Varianter
BD-5
Prototype og innledende produksjon av byggesett med kort vingespenn.
BD-5A
Versjon med kort vingespenn (4.34 m) laget for høye hastigheter og aerobatikk.
BD-5B
Hovedvariant med stempelmotor og utvidet vingespenn (6.55 m). Byggesett var fortsatt tilgjengelige i 2011.[19]
BD-5D
Fabrikkbygde versjoner av BD-5B.
BD-5G
Variant med stempelmotor, 5.2 m vingespenn, og 299 kg bruttovekt. Byggesett var fortsatt tilgjengelige i 2011.[19]
BD-5J
Jetdrevet versjon.
BD-5S
Seilflyversjon med utvidet vingespenn. Testene var skuffende, og videre utvikling ble stoppet.
BD-5T
En turboprop-konvertering utviklet av av BD Micro Technologies, drevet av en Solar T62 gassturbinmotor.[19]
Barlow Acapella N455CB på Oshkosh
Acapella 100/200
Acapella 100 er en uvanlig tilpasning av BD-5. Den ble designet tidlig på 1980-tallet av Carl D. Barlow, og bestod av en blanding av et BD-5-skrog og en Option Air Reno. Først hadde den en 75 kW Continental O-200-motor. Senere ble den omdøpdt til Acapella 200-S i forbindelse med at den ble utstyrt med en 150 kW Lycoming IO-360-motor samtidig som vingespennet ble redusert fra 8.08 m til 5.94 m. Prototypen fløy først 6. juni 1980, men den fløy dårlig og var vanskelig å kontrollere. Bare en prototype har blitt bygget som siden har blitt donert til Experimental Aircraft Association sitt museum i Oshkosh, Wisconsin.
FLS Microjet
Modell produsert som byggesett av BD-Micro Technologies. Fremdriften kommer fra en PBS TJ-100 motor. Estimert byggetid er 500 timer, og byggesettet ble i 2011 solgt for 189 500 amerikanske dollar.[19]
^Berthe, Chuck and Dick VanGrunsven. "Flight Testing of Homebuilt Aircraft."35th The Society of Experimental Test Pilots (SETP) Symposium, October 30, 2008. Retrieved: November 22, 2010.
.jpg)
.jpg)