Aurangzeb
Født		3. nov. 1618[1][2][3][4] Dahod(Gadi Fort)
Død		3. mars 1707[1][5][2][3] (88 år) Ahmednagar
Beskjeftigelse		Monark
Embete		Stormogul (1658–1707)
Ektefelle		Dilras Banu Begum Nawab Bai Aurangabadi Mahal Udaipuri Mahal
Far		Shah Jahan
Mor		Mumtaz Mahal
Søsken		6 oppføringer Jahanara Begum Sahib Gauhara Begum Roshanara Begum Shah Shuja Dara Shikoh Murad Bakhsh
Barn		10 oppføringer Sultan Muhammad Akbar Zeb-un-Nisa Mehr-un-Nissa Muhammad Azam Shah Zinat-un-Nissa Muhammad Sultan of Mughal Alam I Zubdat-un-Nissa Muhammad Kam Bakhsh Badr-un-Nissa Begum
Gravlagt		Tomb of Aurangzeb
Aurangzeb på Commons

Aurangzeb (fullstendig navn Abul Muzaffar Muhiuddin Muhammad Aurangzeb Alamgir, iblant kalt Alamgir I; født 3. november 1618 i Dogad i Mogulriket, i det som skulle bli Gujarat, død 3. mars 1707 i Ahmednagar) var en indisk stormogul og regnes for den siste store av Indias mogulherskere.

Han var sønn av Shah Jahan og hans hustru Mumtaz Mahal og yngre bror til kronprins Dara Shikoh, Jahanara Begum og Roshanara Begum. Som yngre sønn av Shah Jahan fulgte han i farens fotspor og utmerket seg som provinsguvernør og hærfører i grensekriger, men stod av politiske og personlige grunner i motsetning til sin far. Ved utbruddet av tronstriden årene 1657–1658 deltok han straks i opprøret, slo og avsatte sommeren 1658 Shah Jahan, og innesperret ham i fortet i Agra.

Han beseiret og uskadeliggjorde deretter uten nåde sine øvrige brødre, blant annet hovedrivalen Dara Shikoh.

Aurangzeb ble kronet 3. juni 1659 i Shalimar Bagh i Delhi. Som regent var Aurangzeb både handlekraftig og flittig høyt opp i årene.^{[trenger referanse]} Motsatt til sine forgjengere var han avholdsmann og levede spartansk.^{[trenger referanse]} Han viste seg som en dyktig general og politiker, men var egenrådig, mistroisk og ofte brutal og oppnådde ikke tillitsforhold til sine rådgivere.^{[trenger referanse]} I religiøs henseende var han overbevist sunnimuslim, brøt definitivt med toleransekursen overfor hinduene, og underordnet statsforholdene islamsk lov.^{[trenger referanse]} Han fikk et varig dårlig ry blant hinduene, selv om nyere forskning avviser at hans religiøse kurs fikk noen særlig stor innflytelse på landets utvikling.^{[trenger referanse]}

I utenrikspolitikken oppnådde mogulriket formelt sin største utstrekning under stormogulen Aurangzeb. Han foretok fremstøt i Afghanistan, erobret de fleste sørindiske småstater, og ble formelt halvøyas overherre, men måtte samtidig under de lange felttog overlate de øvrige områder til seg selv. Hans største utenrikspolitiske prosjekt var kampen mod mahrattaene, hvor han fra 1681 og resten av sitt liv førte seierrike, men i lengden resultatløse felttog mot skiftende fyrster. Det overbelastet statens økonomi, førte til bondeopprør og etterhvert til brudd med militære forbundsfeller, som rajputene, mens sikhene i 1670-årene dominerte i det nordlige India.^{[trenger referanse]}

Korrupsjonen bredte seg i provinsene, og separatistiske tendenser tiltok.^{[trenger referanse]}

Aurangzebs død 1707 regnes normalt for avslutningen på mogulrikets storhedstid.^{[trenger referanse]} Ved hans død var riket formelt samlet, men det var svekket av de mange kriger og av stigende motsetninger mellom etniske og religiøse grupper som til slutt førte til britisk erobring av India.^{[trenger referanse]} Hans etterkommere førte offisielt tittelen som stormogul til 1857.

• Audrey Truschke Aurangzeb: The Man and the Myth Penguin ISBN 0670089818