Koninklijke Nederlandse Akademie van Wetenschappen National Academy of Sciences (1971–) (Member of the National Academy of Sciences of the United States)
Utmerkelser
8 oppføringer
Ridder av Ordenen av Orange-Nassau Elliott Cresson-medaljen (1974)[7] Tyler Prize for Environmental Achievement (1974)[8] National Medal of Science (1973) Hodgkins Medal (1969)[9] Tolman Award (1964)[10] Ernest Guenther Award (1950)[11] NAS Award for Environmental Quality (1972)[12]
Han skapte nye spor i innenfor både vitenskapen som å fremme politisk lovgivning angående luftforurensning. Hans deltagelse i forståelsen og bekjempelsen av luftforurensning skjedde da han var rundt femti år, og han brøt således med sin allerede suksessfulle analytisk-organisk kjemiske karriere innenfor studiet av naturprodukters kjemi. I forståelsen og bekjempelsen av den nye formen for luftforurensning, smog, ført ham i konflikt med både myndighetene og industrien, særlig bilindustrien.[13]
Han var også en av de første redaktørene av forskningstidsskriftet International Journal of Air Pollution, en forløper til Atmospheric Environment.[14] Etter å ha sittet i det første styret for den amerikanske instituttet for overvåking av forurensning fra motorkjøretøyer, Motor Vehicle Pollution Control Board, opprettet i 1960 for å bekjempe smog, ble Haagen-Smit den første styreformann i 1968 for Californias institutt for luftressurser, California Air Resources Board.
Æresbevisninger
Kort tid før hans død i Pasadena, California, av lungekreft ble instituttets laboratorium i El Monte oppkalt etter ham. En pris oppkalt til hans ære, Haagen-Smit-prisen,[14] ble opprettet i 2001 for å anerkjente framragende forskning publisert i Atmospheric Environment. En annen pris, Haagen-Smits Renluft-prisen, Haagen-Smit Clean Air Awards, har siden 2001 årlig blitt gitt av California Air Resources Board til ekstraordinær innsats fra enkeltindivider i bekjempelse av luftforurensning.[15]
Utdannelse og akademisk karriere
Haagen-Smit vokste opp i fødebyen Utrecht hvor hans far var sjefskjemiker for nederlandsk myntframstilling. Han hadde to søstre.[16]
Han var ansatt ved Universitetet i Utrecht fra 1929 til 1935 som sjefsassistent. Han ble en ekspert på kjemikaler avledet fra planteriket, særskilt hormonet auxin. I 1936 ble han invitert til å holde en gjesteforelesning ved amerikanske Harvard University av Kenneth Thimann. Året etter ble han ansatt av Thomas Hunt Morgan som førsteamanuensis ved California Institute of Technology («Caltech») og ble professor ved samme sted i 1940. Han ble således en del av den såkalte «nederlandske professormafiaen» ved Caltech (et annet medlem av denne gruppen var biologen Frits Warmolt Went). Sammen med to andre forskere utga Haagen-Smit en artikkel om traumatisk syre, et sårlegende harmon i Science i 1939.[17] Han var direktør av plantemiljølaboratoriet ved Caltech fra 1965 og til 1971.
Bekjemper av luftforurensning
Under den andre verdenskrig økte industrialiseringen i USA, blant annet ble det i 1943 bygd en butadienfabrikk, en nødvendighet for å produsere syntetisk gummi, midt i Los Angeles. Det var begynnelsen på en ny type forurensning. Fra fabrikken var i gang ble byen dekket av en brunaktig, forurensende sky som la seg over byen og frambrakte irriterte øyne og vanskeliggjorde pusting hos innbyggerne.[18] Grunnet sin forskning på plantefysologi hadde Haagen-Smit utviklet en stor ekspertise i mikrokjemisk analyse og som førte ham over til forskning på luftforurensningens komponenter. Hans nye forskningsområde begynte i 1948 da beboere i sørlige California i økende grad klagde på såre øyne og pustproblemer.[18]
På begynnelsen av 1950-tallet kunne han vise til at det var sollysets innvirkning på organiske sammensetninger og oksider av nitrogen i luften som førte til denne nye og giftige formen for luftforurensning, fotokjemisk smog. Ved midten av 1950-tallet bekreftet hans kjemi dannelsen av ozon i sollyssystemet bestående av hydrokarbon-nitrogenoksid (NOx), men ingen av undersøkelsene identifiserte kildene til hydrokarbonene. Det var liten vilje til å se på kilder utover oljeraffineriene i Los Angeles, men ved 1960 ble det klart at utslipp fra biltrafikken var en åpenbar kilde. Om smogen skulle reduseres måtte biltrafikken kontrolleres.[13] Haagen-Smit identifiserte ubrent hydrokarboner, ozon, og nitrogenoksid fra bileksos og industriell brennstoff som de primære kildene til smog. Han utviklet en prøvemetode for å måle smogens tetthet og intensitet. Hans forskning førte til at bilindustrien, til tross for motstand, måtte installere veivkasseventilasjon i 1961, de første kontrollsystem for å redusere utslipp fra kjøretøyer. Han introduserte et helt nytt konsept av i forståelsen av luftforurensning som «førte til en revolusjon i anstrengelsene i å oppnå ren luft. Han identifiserte og hadde mot til å navngi de viktigste kildene til luftforurensningen: biltrafikken, oljeraffinerier, kraftstasjoner og stålindustrien».[19]
I 1968 ble han utpekt som den første formann av California Air Resources Board av Californias guvernør på denne tiden, Ronald Reagan. I begynnelsen manglet både kontrollteknologi og metodologi for måling av forurensningen, men med Haagen-Smits autoritet i forskningen ble han i slutten av 1960-tallet en leder i å installere utslippbegrensninger for NOx på kjøretøyer foruten også å kjempe for reduksjon av stasjonære kilder. Han var en årsak til at den amerikanske lovgivningen innførte grep for å bekjempe luftforurensning, blant annet med forbedringer til loven om ren luft, Clean Air Act, av 1977 som ble vedtatt av kongressen.[13] Han var instrumental i installeringen av katalysatorer som nå er blitt en del av motoriserte kjøretøyer.[20] Haagen-Smit gikk av med pensjon fra Caltech i 1971, men beholdt sin posisjon som formann for Californias Air Resources Board fram til 1973.[20] Han levde lenge nok til å oppleve at Air Resources Boards bygninger i El Monte ble oppkalt til hans ære, Arie. J. Haagen-Smit Laboratories of Air Pollution Research.[21]
Familie
i 1930 giftet han seg med farmasøytiske studenten Petronella Francina Pennings mens han var kjemistudent. De fikk en sønn, Jan Willem Adrianus. Hun hadde lungekreft og døde i 1933 da barnet var tre måneder.[22] Den 10. juni 1935 giftet han seg med Maria Wilhelmina Bloemers, som siden kalte seg for Zus Haagen-Smit, da botanikkstudent ved Universitetet i Utrecht. De fikk tre døtre: Maria Van Pelt, Margaret Scott, og Joan Demers.
