Ariano Irpino er den nest største byen i provinsen Avellino og med sitt flateinnhold på 185, 52 km² er den regionens største kommune. «Irpino» peker tilbake til navnet på området Hirpinia.
Historie
Byens opprinnelse er svært gammel ved at det har vært bosetning i området siden neolittisk tid, bondesteinalderen for rundt 7000 f.Kr. og forble bosatt fram til rundt 900 f.Kr. Deretter kom en samnittisk stamme, hirpinere, et oskisktalende folk, og grunnla Æquum Tuticum. Dette stedet ble siden underlagt romerne. Det hadde en strategisk lokalisering ved å være krysningspunktet mellom to betydelige veier, Via Traiana og Via Herculeia.
Nedgangen til Æquum Tuticum begynte med de første barbariske invasjoner. Som et resultat av disse begynte folk å bosatte seg på de tre høydene ettersom de var bratte og lette å forsvare. Det var her hvor Ariano ble opprettet, en befestet by på et strategisk sted. I dag er dens gamle og imponerende forsvarsmurer fortsatt gjenkjennbar og en del av byen. Som et trygt sted fra gotiske og bysantinske invasjoner, ble Ariano langobardenes befestede by. Rundt år 1000 ble festningen bygd som forsvar mot bysantinerne. I dag er den i ruiner. Byen ble erobret av normannerne, og i 1140 var den stedet hvor Roger II av Sicilia kunngjorde Lovene ved Ariano, den nye konstitusjonen for kongedømmet Sicilia. Dette lovverket ble overtatt bortimot i sin helhet og med kun noen få variasjoner i Melfilovene (Liber Augustalis)[4] til Fredrik II av Det tysk-romerske rike. Det samme året preget byen en mynt, dukat, som kom til å vare sju århundrer, fram til 1860.
I 1255 beleiret Manfred av Sicilia, sønn av Fredrik II, byen som satte seg til motverge takket være sine sterke forsvarsmurer og den innbyggernes stridbare sinn. I løpet av beleiringen kom en gruppe soldater fra Lucera og lot som de hadde desertert fra Manfreds hær. De ble ønsket velkommen til byen, men om natten satte de byen i brann og mange av innbyggerne døde. Det er fortsatt en vei som minnes den tragiske hendelsen, La Carnale («Blodbadet»).
Mer enn ti år senere, i 1266, lot Karl I av Napoli byen ble gjenoppbygget og ga den to torner fra Kristi tornekrone[5] som fortsatt er oppbevart i et relikvieskrin i byens romanske katedral. Etter at den kapetingiskehuset Anjou mistet kontrollen over Sicilia til spanske Peter III av Aragonia gikk byen videre til adelsfamilien Provenzale dei Desambramo i 1294, noe som varte fram til 1413, og deretter havnet byen i hendene på familien Carafa før familien Gonzaga tok den. Det er i dag fortsatt spanske bygninger i byen fra denne tiden. Den 2. august 1545 gjorde byen opprør mot adelsfamilienes føydale undertrykkelse og den ble en Città Regia (bystat), uavhengig av visekongen av kongeriket Sicilia.
