Aranøyene
Oileáin Árann
Vei kranset av seingjerder på Inishmore
Geografi
Plassering		Galway Bay
Antall øyer		3
Større øyer		Inishmore, Inishmaan, Inisheer
Areal		51 kvadratkilometer
Administrasjon
Land		Irland
Posisjon
Aranøyene 53°07′00″N 9°42′00″V
Aranøyene på Commons

Aranøyene (irsk: Oileáin Árann; engelsk: Aran Islands)^[1] er gruppe på tre øyer ved munningen av Galwaybukten på vestkysten av Irland, med et samlet areal på rundt 46 km2. Fra vest til øst er øyene: Inishmore (Árainn / Inis Mór), som er den største; Inishmaan (Inis Meáin), den nest største; og Inisheer (Inis Oírr), den minste. Det er også flere holmer og skjær. I dag er Aranøyene en turistattraksjon med rundt 250 000 besøkende i året som søker et sted hvor mye fortsatt er det tradisjonelle livet som har eksistert på øyene i tusen år eller mer.^[2] Mens mange stedsnavn i resten av Irland har blitt anglifisert, er det opprinnelige irske-gæliske stedsnavnene på Aranøynene fortsatt i bruk, mange ord som går igjen: tobar (brønn), cill (kirke), clacáns (liten landsby).^[3] Oldtidsforskeren William Wilde, far til den mer kjente Oscar Wilde, noterte at «De vestlige øyene på Aran har det største antallet av hedenske og tidlig kristne monumenter, militære, hjemlige, kirkelige og graver som kan bli funnet innenfor det samme området i Europa.»^[4]

Den etymologiske forklaringen på Árainn er ikke gitt, og kan ha flere forklaringer. Det kan være avledet fra det irske ordet for nyre, ána, da det er sagt at Inishmore ligner på en nyre. Ána kan også betegne rygg eller ryggrad og i overført betydning også «en rygg av land», som i det irske uttrykket árd-thuinn, «høyden over bølgene».^[3]

Árainn (Aran) er navnet som lokalt brukes om den største øya, men da den britiske oppmålingsmyndigheten kartla Irlands vestkyst, mente de dette var uryddig og valgte alternativet Inishmore (Inis Mór).^[5] Det offisielle navnet Árainn (Aran) har likevel kommet i relativt vanlig bruk. På kart står de irske navnene ved siden av den engelske formen av navnet. Ettersom irsk er det vanligste språket på øyene blir likevel de irske og tradisjonelle formene som oftest brukt øyene, tettsteder og for andre stedsnavn. Befolkningen, som i henhold til folketellingen i 2016 består av 1 226 innbyggere (økt til 1 317 for 2022), snakker først og fremst irsk, noe som gjør øyene til en del av gaeltacht, et irsktalende område. De fleste øyboere er snakker også engelsk. Befolkningsantallet har jevnlig vært synkende da ikke alle i den oppvoksende generasjonen er interessert i øyenes tradisjonelle levevis, og det store urbane senteret i Galway er kun en båttur unna.

Aranøyene (Oileáin Árann) består av tre hovedøyer, fra vest til øst:

• Inishmore (Inis Mór), som er den største,
• Inishmaan (Inis Meáin),
• Inisheer (Inis Oírr),

I tillegg kommer Brannock Islands, småøyer som ligger ytterst mot vest.

De små Brannock-øyene er ubebodd, men et er et aktivt fyrtårn på en av dem, Eeragh Lighthouse, som markerer dedn nordvestlige inngangen til Galwaybukten. Det ble bygget i 1857 og automatisert i 1978.^[6] Det er også et fyrtårn på Inisheer, Inisheer Lighthouse, som markerer den sørøstlige inngangen til Galwaybukten, Inisheer Lighthouse. Det ble også bygget i 1857 og automatiert i 1978.^[7]

Inisheer er den minste av Aranøyene på 6,36 km² i areal. Terrenget på Inisheer, som de andre to øyene, er flatt og dens høyeste punkt er 58 meter over havet. Den strekker seg 2,8 kilometer i nord-sørlig retning, og 3,8 kilometer i øst-vestlige retning.^[8] Øya har 281 innbyggerer i henhold til folketellingen i 2016.^[9]

Inishmaan er den nest største av Aranøyene og er 10,1 km² i areal. Øyas høyeste punkt är 77 meter over havet. Den strekker seg 4,2 km i nord-sørlig retning, og 3,9 km i øst-vestlig retning.^[8] Den har per 2016 en befolkning på 183 innbyggere.^[9]

Inishmore er den største av Aranøyene. Øyas høyeste punkt er 117 meter over havet. Den strekker seg 7,1 km i nord-sørlig retning, og 13,4 km i øst-vestlig retning.^[8] Den har per 2016 en befolkning på 762 innbyggere.^[9]

Samlet har de tre Aranøyene en befolkning på 1226 innbyggere i henhold til folketellingen av 2016.^[9]

Aranøyene har hatt menneskelig bosetning siden steinalderen, tiltrukket antagelig av de rike fiske i bukten og beskyttelsen mot ytre fiender fra alle kanter som den relative isoleringen på øyene ga. Basert på bevis på tidlige samfunn i Burren, 8 km unna, kom de første bosetterne som fulgte kystvegen vest i Irland til øyene i små skinnbåter så tidlig som 4000 f.Kr. De drev antagelig jakt og fiske, men alle spor etter dem har forsvunnet i tidens tann. De første direkte spor er datert til rundt 2500 f.Kr. i form av megalittiske graver, om enn i ruiner.^[4]

I neolittisk tid (bondesteinalderen) bygde bosetterne mer permanente boliger og i tillegg til fiske drev de også jordbruk. Øyene består av karbonholdig kalkstein og har ikke naturlig forekommende matjord. Tidlige nybyggere gjødslet og forsterket jorda med tang og sand fra kysten. Murer med tørrstein ble bygget for å beskytte jorda i små jordlapper. De hadde også tamdyr. De bygde megalittiske strukturer for å ære sine døde og etablere krav til området.^[4] De bygde kileformete gallerigraver (kilegrav) som er en type irsk kammergrav i neolittisk tid rundt 2000 f.Kr. De er så navngitt da gravkammeret smalner i den ene enden ved å den avtar både i høyde og bredde fra vest til øst, og gir en kileform i høyden. De ser ut som en stor gravkiste i steinplater, og bortimot alltid orientert mot solnedgang, noe som antagelig indikerer forestillinger om solen og etterlivet.^[10] I Burren er det også et stort antall graver av denne typen, noe som antyderr den nære kulturelle forbindelsen. På Inishmore er det en neolittisk grav ved Eochaill som fortsatt står. Den består av to store steinheller støttet av en endestein og med tre steinheller dekket av tre takheller.^[10]Graver av disse typene inneholdt kreamsjoner, potteskår og personlige eiendeler som perlekjeder og amuletter.^[10]

I bronsealderen fra rundt 1800 f.Kr. hadde øyenes innbyggere metallredskaper. Disse små samfunnene gravla sine døde i dekorerte urner under steinvarder. To slike gravurner ble avdekket i 1885 på Inisheer, datert til rundt 1500 f.Kr. Det er også blitt funnet steinøks og et øksehode i bronse på samme øy.^[10]

Det mest imponerende arven som øyenes tidligste innbyggere har etterlatt seg er massive klippeborger eller bygdeborger av stein som definerer dem. Det er syv i alt:

• Dún Aonghasa på Inishmore, datert tilbake til minst 1100 f.Kr.^[11]
• Dúcathair, på sørvestkysten av Inishmore^[12]
• Dún Eochla, på innlandet av Inishmore^[12]
• Dún Eoghanachta, også på innlandet av Inishmore^[12]
• Dún Chonchúir på Inisheer^[12]
• Dún Formna på Inisheer^[12]
• Dún Flearbhaigh på Inisheer, hvor klanen O’Brian i middelalderen bygde et tårnhus innenfor festningens omkretsmurer.^[12]

Tre festningen har sin opprinnelse i forhistorisk tid: Dún Aonghasa; Dúcathair; og Dún Chonchúir. De øvrige ble bygget antagelig i tidlig middelalder.^[12] De varierer betydelig i størrelse og i kompleksiteten i deres forsvar ved å ha en ytre mur mens andre har hele tre eller flere. I tillegg er det tilstedeværelsen av ekstra forsvar noen av borgene som kalles spansk rytter (eller chevaux-de-frise på fransk og engelsk). Det består av høyreiste, noen opp til 1,75 meter, vinkelformet, sylskarpe steinsøyler tett samlet med den hensikt minske direkte angrep da passasje mellom dem var langsom og vanskelig. Det siste er blitt tolket som en innflytelse fra lignende forsvarsanlegg i Spania, Wales og Skottland, og kan tyde på keltisk kunnskapsformidling langs sjøveien fra den iberiske halvøy og opp kysten av Irland.^[12] Den særskilt utformingen og dens spredning langs den atlantiske sjøveien kan tyde på en form for spesialkunnskap, hvor klippefestningen Dún Aonghasa med bratt klipper mot sjøen, og flere festningsmurer i oval utforming mot land. Barry Cunliffe, professor i arkeologi ved Universitetet i Oxford, har pekt på at de ofte står på fjerne og ugjestmilde steder, og i tilfellet med Dún Aonghasa også bygget på et sted utsatt for ekstremt vær og fjernt fra produktivt land.^[13]

Aranøyene var en del av den atlantiske spredningen av store kvanta bronse og kunnskapsutvekslingen av bronse i tidsrommet av rundt 600 år som utgjør sen bronsealder. Arkeologisk undersøkelser av Dún Aonghasa har påvist enkel bosetning datert til perioden 1300-800 f.Kr. som er før de store steinkonstruksjonene som har gjort stedet kjent. I grunnen er det avdekket fragmenter fra støpeformer i voks og brent leire for et bronsesverd, spydspiss og ringer/armbånd. Det viser at på fjernt sted som Aranøyene var det spesialister som hadde kunnskapen til å støpe bronsegjenstander, og 1000 km unna i nordøst i Jarlshof på Shetland eksisterte det samme. Det viser at selv små samfunn fikk sine behov av metallvåpen dekket av lokal produksjon.^[14] Det ble også funnet rav, noe som indikerer rikdom.^[15]

Byggingen av Dún Aonghasa er gjort av lokale håndverkere, hogget ut av kalkstein på stedet, omhyggelig plassert tørrmur (uten bruk av mørtel eller bindemiddel). Festningens areal er 6 hektar (14,5 acres), åpen til havet på den ene side på toppen av en hundre meter rettvinklet høy klippe, og med tre delvis konsentrisk steinmurer mot land. Den innerste borgvollen er 4 meter ved fundamentet og er 6 meter høye. På den østlige siden er det en portåpning med en massiv overligger eller dekkstein fortsatt på plass. Den store borgvollen har også trapper og flere terrasser bygd inn.^[15] Klippeborgen var besatt også i jernalderen, og kanskje også forsterket i tidlig kristen tid.^[15]

Aranøyene har i lang tid hatt et omdømme som et hellig sted som tiltrakk seg hellige menn og kvinner. Det ble opprettet klosteranlegg på alle de tre øyene. Omdømmet til disse vokste og lærde sammen med pilegrimer kom reisende langveisfra til Ára na Naomh, «helgenes øy».^[16]

Enda av Aran, som opprinnelig stammet fra Ulster i det nordøstlige Irland,^[17] har i henhold til tradisjonen vært den som grunnla Killany-klosteret på Inishmore en gang rundt 490 e.Kr.^[18] Det ble et senter for læring, fromhet og askese.^[19] Kristne sagn hevdet han kom mirakuløst til Aranøyene i en båt av stein. Navnet Killany er avledet fra Cill Éinne betyr «Endas kirke».^[16] Flere som hadde sin opplæring her grunnla egne kirkesamfunn andre steder, blant dem Columba av Iona^[20] og Kiarán of Clonmacnoise.^[21] Endas kloster blomstret i 500 år etter hans død, og perioden mellom 600- og 900-tallet ble sagt å være dets gullalder. Først på 1000-tallet kom nedgangen, en brann herjet klosteret i 1020, og ble angrepet av norrøne vikinger i 1017 og 1081. Deretter ble samfunnet apatisk fram til det fikk ny kraft ved ankomst av munker tilhørende fransiskanerordenen] på 1400-tallet. Klosteret overlevde kong Henrik VIII av England da irske klostre ble undertrykt, men endelig oppløst i 1586 under Elizabeth I av England.^[22]

Det andre store klosteret på Inishmore var kjent som Na Seacht dTeampaill, «de sju kirker», i nærheten av landsbyen Eoghanacht på den vestlige delen av øya. Om det faktisk var sju kirker er uvisst. Det er ruiner av to kirker, og en rekke boliger. Som Cill Éinne var det på godt jordbruksområde med tilgang på ferskvann.^[22]

En rekke kirker ble bygd, som Tempull Bheanáin, en kirke dedikert til helgenen Brecan, også fra 400-tallet.^[23] Kirken er svært liten, kun 4,5 meter i dens indre lengde, bygd opp av massive steinplater, og var kanskje heller en helligdom for helgenen enn fungerte som et kirkebygg. Den var orientert i retningen nord til sør i motsetningen til andre kirkebygg på Aranøyene som var orientert øst mot vest. Rett ved er det ruiner av en rekke clochán, steinhus i form av bikuber, og levninger av en brønn.^[24] Resten av et rundtårn, som det ble hevdet var 60 meter høyt inntil det blåste overende under en storm på slutten av 1600-tallet, finnes nær havnen.^[24]

I nærheten av en bukt er det et eget gravsted for udøpte barn, atharla, og lengre vest Teampall Asurnai, antatt å være dedikert en kvinnelig helgen ved navn Soarney, og øst for kirken er det en stein som antas å markere helgenens grav. Der er også et tornbusk som var hellig for henne, et vanlig trekk ved pilgrimsteder.^[25]

På Inishmaan var det ikke kloster av samme betydning som på Inishmore, men ruiner av et anlegg nær sentrum av øya på god matjord indikerer at et kompleks har eksistert. I samme område står Teampall Mhuire fra senmiddelalderen som fungerte som sognekirke i over 500 år.^[25] Et ringborg på Inisheer, kalt Dún Formna, bygde av O'Brien-klanen en gang rundt 1300-tallet en middelalderborg innenfor dens gamle murer et borg. Oliver Cromwells soldater ødela den og alle unntatt to av de kanskje sju kirkene som ble opprettet av eller for Brecan.

På Inisheer finnes levninger av en rekke kirker, blant annet fundamentene til Cill na Seacht nlnion, «kirken for de sju døtre». Ingenting er kjent om sju kvinnelige helgener, men det har eksistert en kult ved at det er flere hellige brønner for dem i Connemara. Det er en rekke stående steiner på alle øyene som markerte hellige steder, flere dekorert med flettemotiver.

Det er en underlig blanding av kristne og førkristne tradisjoner som har vokst opp rundt helgenene på Aranøyene. Det er en overtro at vannet fra hellige brønner har legende krefter for bestemte sykdommer, og at bestemte trær skal være hellig, en åpenbar hedensk skikk. Den mest vanlige er å tilbringe en natt ved en helgens leaba, gravstein, som også kunne ha legende virkning.^[26]

Irland ble i middelalderen styrt av en rekke småkongedømmer, og var selv en uavhengig enhet, styrt av McTeige O’Brien, en gren av den mektige O’Brien-klanen i grevskapet Clare. I 1169 ble Irland invadert av anglo-normannere, som overtok den beste jorden i østlige Irland og presset innfødte irlendere bort. Det var først på 1300-tallet at de begynte å undertrykke de vestlige og mer fjerne delene av Irland. Samtidig nedtegnelser forteller om en flåte som kom opp vestkysten i 1334, og plyndret Inishmore og Inishmaan som begge hadde en betydelig befolkning, men Inisheer var antagelig ubebodd med unntak av noen eneboere. O’Brien fortsatte likevel som de nominelle herskerne da byen Galway var avhengig av deres velvilje i å beskytte handelen. O’brien bygde et befestet tårnhus innenfor murene av Dún Formna, og var beskyttere av fransiskanermunkene som etablerte seg i 1480.^[27]

En konflikt i 1584 nord for Galway førte til at en klanhøvding og hans menn flyktet til Alanøyene og søkte beskyttelse hos O’Brien, men de ble nedkjempet av O’Flaherty og deres engelske allierte. O’Flaherty overtok Aranøyene. O’Brien klagde til den engelske monarken, og en kommisjon ble etablert i Galway i 1587 for å avgjøre eierskapet til øyene. De engelske myndighetene besluttet å annektere øyene da de mente de var av strategisk betydning i forsvaret mot en fransk og spansk invasjon. Annekteringen ble begrunnet i at øyene var klosterland, og irske klostre var etter engelsk lov underlagt monarken. Øyene ble derfor bevilget til John Rawson av Athlone på betingelsen at han hold en garnison av soldater der. Han solgte rettighetene til øyene til Lynch-familien i Galway i 1588. Åpenbart var de eneste som ikke ble rådført eller tatt hensyn til var de innfødte på øyene som hadde vært der i tusenvis år.^[27]

På midten av 1600-tallet ble Irland en krigssone for et nytt stridsemne i form av religion. I 1649 gjorde Oliver Cromwell landgang og erklært totalkrig mot irske katolikker. Markien av Clanrickarde, samlet hærstyrker på Aranøyene i påvente av fransk militær støtte, som aldri kom og opprørene ble beseiret. En garnison av Cromwells soldater bygde festningverker på Inishmore ved å bruke kirker og murer som steinbrudd. Senere ble øyene benyttet som en konsentrasjonsleir for katolsk prester (da alle katolske prester automatisk ble funnet skyldig i høyforræderi) før de ble sendt videre til Vestindia i Det karibiske hav. Eierskapet til Aranøyene gikk gjennom en rekke fraværende eiere som kun hevet store leieinntekter fra øyenes innbyggere som i årenes løp fikk stadig verre levevilkår.^[28]

Den typiske bebyggelsen var en clachán, en spredt klynge av små, enetasjes hytter i to til tre rom og med stråtak, bygget i tørrmur og hvitkalket. Vinduene var små og lavthengende, og en del hadde ikke vinduer i det hele tatt da den ublu renten ble kalkulert utifra antallet vinduer i huset. Dører var plassert foran og bak rett overfor hverandre. Når døden rammet et hus var det vanlig å frakte kisten ut bakdøren.^[29] Clachán var vanlig Irland før den store hungeren på 1840-tallet, men har fortsatt på Aranøyene. Bortimot alle clachán er lagt i nord på lesiden av vinden. Typiske klær for en mann fra Aranøyene var bukser og vester laget av grå eller lysebrun tweed (ullvare); for kvinner, et legglangt vevd skjørt sammen med en strikket genser. Aran-strikkere var svært dyktige.^[30] Berging av flytegods produserte ofte trevirke til bygg og brensel.^[31] På 1800-tallet var høsting av tare en viktig biinntekt for å skaffe penger til jordrentene. Tare er rik på jod, og øyboerne samlet inn tare ved å vade ut i havet om høsten og vinteren ved lavvann, og brukte kniver og sigder på lange stengler. Det ble solgt på fastlandet til fabrikker som framstilte kjemikaler, såpe og glass.^[32]

Rug var den eneste kornsorten som ble dyrket. Som på fastlandet var poteter en stabil matrett. Da kvaliteten på matjorden var dårlig var det nødvendig med gjødsel hvor tang og tare ble benyttet. Hver jordlapp var små, noe som har gitt et labyrintiske jordmarker, hver av dem skilt av steingjerder som beskyttet jorda og avlingen fra den sterke atlantiske vinden. Kyr hadde stor verdi og da vintermånedene er relativt milde gikk husdyrene ute året rundt. Andre dyr var hester, griser, sauer, geiter og esler.^[33]

1800-tallet var preget av sult, sykdom, utkastelse og fordrivelse av de som ikke greide å betale jordleien, og utvandring. Først i 1891 kom de første forsøkene fra myndighetene å forbedre de sosiale og økonomiske forholdene. Det ble oppmuntret til lokal produksjon, som strikking av gensere, forbedrete fiskemetoder, og etablering av en stasjon for etterbehandling av makrell. 1900-tallet endret livet til det bedre med elektrisitet og vanntanker for innendørsbruk, traktor framfor kun esler. I 1934 utga den amerikanske filmregissøren Robert J. Flaherty en form for dramatisert dokumentarfilm, Man of Aran. Selv om den var nostalgisk, fanget den inn øyene og dets beboers sjarm og robusthet.^[34]

For øyboerne var hverdagen det daglige slitet for å overleve. På slutten av 1800-tallet kom en ny og annen interesse for øyene. Det var lærde som ønsket å studere øyboerne for deres språk, levevis, folkeminner som så på Aranøyene som et levende museum for dets forbindelse til det opphavlige irsk-gæliske forbindelse. Ved 1891 snakket 85 % av befolkningen kun engelsk, 14 % snakket både engelske og irsk, og kun 1 % hadde irsk som sitt morsmål i hverdagen. Aranøyene var blant de få stedene hvor irsk fortsatt var i daglig bruk.^[35]

I 1898 begynte dramatikeren og dikteren John Millington Synge (1871–1909) å tilbringe somrene på Aranøyene. Hans skuespill fra 1904, Riders to the Sea, er satt til Inishmaan.^[36] Han publiserte The Aran Islands i 1907, basert på hans dagbøker.^[37] Alle seks skuespillene hans er enten plassert på eller sterkt påvirket av tiden hans i Aranøyene.^[38] En markant stemme i moderne irsk poesi er Máirtin Ó Direáin (1910-1988). Han var født i Sruthán på Inishmore som sønn av en småbonde og skrev utelukkende på irsk. Hans bror Tomás var også poet.^[39]

Øyenes geologi er hovedsakelig karstkalkstein, det samme som i området Burren grevskapet Clare (mot øst), og ikke granittområdet til Connemara i nord. Dette er tydeligst i konstruksjonen av murene som rammer inn alle de små jordlappene. Kalksteinen på Aranøyene skiller seg fra granittene og de metamorfe bergartene i Connemara. Den er sammensatt av kalsiumkarbonat med dolomitt i de mørkere lagene og ble dannet ved avsetning på havbunnen av restene av marine livsformer et tropisk hav for omtrent 350 millioner år siden,^[40] og komprimert til horisontale lag med fossile koraller, sjøliljer, sjøpiggsvin og ammonitter.

Resultatet er at Aranøyene er et av de beste eksemplene på et glasiokarst landskap i verden.^[40] Effektene av den siste istiden (pleistocen) er mest synlige med øyene fullstendig dekket av is under denne istiden. Virkningen av tidligere karstifisering (løsningserosjon) har blitt eliminert av den siste istiden. Enhver karstifisering som nå er sett stammer fra rundt 11 000 år siden, slik at øyenes karst er nylig.

I kalkstein på Aranøyene er det mange fossiler som snegler, koralldyr, sjøliljer, armfotinger og virveldyr. I landskapet på Aranøyene er det også store granittblokker kalt flyttblokker som er bergarter som opprinnelig ble dumpet på øyene når isen smeltet.^[40] Det er enorme steinblokker opp til 50 m over havet ved deler av de vestvendte klippene på Aranøyene. Disse bergartene er hardere enn kalksteinen og de ble brukt lokalt som skåler, mørtler for å knuse korn og skalldyr, eller som døpefonter for hellig vann.^[40] Flyttblokkene er ved en ekstrem form for stormstrand hvor de kastes der av bølger fra havet.^[41] Disse avsetningene langs kysten, som tidligere ble ansett som mulige tsunamiforekomster, har blitt påvist å være resultat av mektige stormer.^[42]

Fraværet av overflatevann er et påfallende trekk ved dreneringen på Aranøyene, og har en direkte innvirkning av bosetningen og jordbruket. Regnvannet forsvinner gjennom furer og sprekkdannelser omtrent like raskt som den faller. Vann som er tilgjengelig er ved underjordiske strømmer i kalksteinen og finnes ved enden av skåninger og i brønner. I vintermånedene hvor regnet er hyppigst kan det være overflatebekker, men de tørker raskt opp.^[43]

Fraværet av trær på alle de tre øyene er også merkbart. Folkeminne og stedsnavn synes å indikere at øyene faktisk har hatt trær en gang i fortiden. Stedsnavnet Eochaill er antatt å referere til barlind, et meget saktevoksende bartre med mørkegrønne nåler. Det er dog utenkelig at ingenting annet enn kratt og småskog kan ha overlevd grunnet mangel på ly mot vinden. De få trærne og buskene som i dag finnes er i svingen på hovedveien vest for Corrúch på Inishmore som lener kraftig unna vinden. På Inishmaan er det et enkelt tre og på Inisheer ingen.^[44]

Arangenseren (irsk: Geansaí Árann) har sitt opphav på øyene. En tradisjonell genser er vanligvis gråhvit i fargen og med flettemønstre foran og på ermene. Den er strikket i tykk, nesten hvit naturull med et meget bestemt mønster med stolper, fletter og nupper. Den er et godt valg om man trenger en riktig varm ullgenser. Opprinnelig ble genserne strikket med uvasket ull som beholdt sine naturlige oljer (lanolin), noe som gjorde plaggene vannavstøtende og gjorde at de forble brukbare selv når de var våte. Det behovet er ikke nødvendig for salg utenfor øyene, og i dag benyttes ulike former for ull.^[45] Genserne fikk verdensomspennende appell i løpet av 1900-tallet.^[46][47] Mye av genserens berømmelse kan tilskrives Pádraig Ó Síocháin, som kom til øyene i femtiårene. Han ble svært glad i øyene, befolkningen og de lokale skikkene, og festet sine inntrykk på tallrike filmspoler.

Den (moderne og tradisjonelle) Aran-versjonen av den lette båten, en åpen kano, kalt currach er framstilt av lerret strukket over et sparsomt skjelett av tynne lekter, deretter dekket med tjære. Den er formet for å tåle det svært røffe havet som er typisk for øyer som vender mot det åpne Atlanterhavet. Faktisk sies det at Aran-fiskerne ikke lærer å svømme, ettersom de absolutt ikke ville overleve noe hav som oversvømmet en currach, slik at det ville være bedre å drukne raskt.^[48] Til tross for den utvilsomme styrken til disse båtene, er de svært sårbare for punktering. Fra 1892 og framover gikk det tradisjonelle fiske på Aranøyene over til store seilskip av tre. Med disse skipene gikk de inn til Galway med store fangster som ble saltet ned for eksport til Amerika.^[48]

Øyboerne har alltid vært helt selvforsynt. I roligere vær, ville currachene gå ut og tilbringe natten på å fiske under Moherklippene, og vendte tilbake etter daggry full av fisk. I dag brukes de kun i kysten og betjener hummerteiner. Mer moderne versjoner er fortsatt bygget for kappseiling på de mange lokale regattaene, eller cruinnithe opp og ned langs vestkysten av Irland om sommeren.

Konvensjonelle sko kan ikke brukes, slik at fiskerne bruker myke mokasiner som kalles pampooties,^[49] laget av geiteskinn, kalveskinn eller okseskinn.

Besøkende og turister kommer i stort antall til Aranøyene, spesielt om sommeren.

Selskapet Oileáin Árann Díreach^[50] organiserer turopplegg til alle tre Aranøyene med overnatting, fly- og fergetransport. Flere busselskap, fergerederier og flyselskap sørger for gode forbindelser til og fra Rossaveal i grevskapet Galway, flyplassen Inverin. Det er også fergeforbindelse til Doolin, i grevskapet Clare i nærheten av Moherklippene).

• Cunliffe, Barry (2004): Facing the Ocean. The Atlantic and Its Peoples, Oxford University Press. ISBN 0-19-285355-4
• FitzGerald, Maireád Ashe (2003): The Aran Island. A World of Stone. Dublin: O'Brian Press, ISBN 0-86278-810-2

(en) Aran Islands – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Discover Aran Islands, offisiell guide til Aranøyene
• Aran Islands, besøksguide og turistinformasjon
• Besøk Aranøyene
• Informasjon fra de irske myndighetene om bebodde irske øyer