Ogham-skriften ᚛ᚑᚌᚐᚋ᚜ (moderne irsk: ogham; gammelirsk: ogam, ogum; skotsk-gælisk: oghum) er et primitivt skriftsystem fra tidlig middelalder på de britiske øyer og Irland. Selv om datering av ogham-inskripsjonene er vanskelig og ofte problematisk: selv om selve skriftsystemet ble opprettet før de bevarte eksemplene, er de fleste bevarte inskripsjonene fra hovedsakelig mellom 400 og 600 e.Kr.^[1] Ogham ble benyttet i de britiske øyer, hovedsakelig i de keltiskspråklige områdene, det vil si Irland, Wales og Skottland, men svært få kjente tilfeller fra England. De ble hogd eller risset inn i steiner, og utformingen av dem er antagelig betegnende, form fulgte funksjon. Skriften var enkelt oppbygd. Den bestod av forskjellige mønstre av rett linjer. Skriften ble ordnet i et alfabetisk system med fire grupper, noe som ligner det som var tilfellet med runene. Man kjenner ikke sikkert til skriftens opprinnelse, men det er opprettet en del teorier.

Det er omtrent 400 bevarte ortodokse inskripsjoner på steinmonumenter over hele Irland, hovedsakelig sørlige Munster,^[2] og den vestlige delen av de britiske øyer. Det største antallet utenfor Irland er i Pembrokeshire i Wales.^[3]

Den opprinnelige formen for ogham representerte omtrent 80 lyder fra gælisk, med 20 symboler arrangert i fire grupper på fem. Hver gruppe, eller aicme, var bygd opp av enkelte streker, skåret i tre eller hogd i stein, og hvor hver bokstav representert av et, to, tre, fire eller fem streker og gruppert i sekvenser på et til fem plassert til venstre, høyre, diagonalt på tvers av eller i midten av en sentral stammelinje (en strek til høyre er en «b», to streker er «l», tre streker «v/f», og så videre).^[1]

De aller fleste inskripsjonene består av personnavn.

Bríatharogam («Ogham-ord»), flertall bríatharogaim, er i tidlig irsk litteratur kjenninger som forklarer betydningen av navnene på bokstavene eller de enkelte tegnene i orgham-alfabetet.^[4] Ifølge bríatharogam kan navnene på forskjellige trær tilskrives individuelle bokstaver. Av denne grunn er ogam noen ganger kjent som «det keltiske tre-alfabetet», om ikke annet enn at utformingen minnet om en horisontal trestamme med greiner ut til sidene.^[5]

Etymologien til ordet ogham er fortsatt uklar. En mulig opprinnelse er fra den irske og-úaim, «punktfuge», og refererer til sømmen laget av spissen til et skarpt våpen.^[6]

Ogham ble lagt til standarden Unicode i september 1999 med utgivelsen av versjon 3.0.^[7]

Det er generelt antatt at de eldste inskripsjonene i ogham kan dateres til omkring 300 eller 400 e.Kr.,^[8] men en avvikende oppfatning er James Carney som mente at dens opprinnelse er snarere innenfor 100-tallet f.Kr.^[9] Selv om bruken av «klassisk» ogham i steininskripsjoner ser ut til å ha blomstret på 500- og 600-tallet rundt Irskesjøen, viser de fonologiske bevisene klart at alfabetet er oppstått fra før 400-tallet. Det som er bevart er hva som finnes på stein, men man antar at ogham, slik som med runer, også ble benyttet på forgjengelig materialer, slik som tre og tømmer, bark fra trær, og dyrehuder. Det vises også i tapet av fonemer representert av den irske bokstaven úath («H») og straif («Z» i manuskripttradisjonen, men sannsynligvis «F» fra «SW»), gétal (representerer den velar nasale «NG» i manuskripttradisjonen, men etymologisk sannsynligvis «GW»), som alle tydeligvis er en del av systemet, men ikke attestert i inskripsjoner.

Det ser ut til at ogham-alfabetet ble modellert etter et annet skriftsystem,^[10] og en teori er at det er likheter med stavløse runer, en forenkling av normale runer,^[11] som kryptografiske tegn.^[12] Det er dog større konsensus at det var det latinske alfabetet som ga malen.^[13][14] selv om runer som den eldre futharken, og selv det greske alfabetet har blitt fremmet.^[15]

Runeopprinnelse vil elegant forklare tilstedeværelsen av at bokstavene «H» og «Z» er ubrukte på irsk, så vel som tilstedeværelsen av vokal- og konsonant-varianter «U» versus «W», ukjent for latinsk skrift og gått tapt på gresk (jf. digamma). Det latinske alfabetet er den primære konkurrenten hovedsakelig da dets innflytelse i den nødvendige perioden (300-tallet) er lettest etablert, og er mye brukt i nabolandet romersk Britannia, mens runer på 300-tallet tilsynelatende ikke var veldig utbredt selv på det kontinentale Europa. Det tidlige kristne fellesskapet som er kjent for å ha eksistert i Irland fra rundt 400 e.Kr., hvis eksistens bevitnes av oppdraget til Palladius av pave Celestin I i år 431. Det kan være at lydene til primitiv irsk var vanskelig å transkribere til det latinske alfabetet,^[16] og at sameksistensen mellom de kristne og keltisk hedenskap i begynnelsen førte til opprettelsen av et eget alfabet.^[17]

Ogham ble utviklet i utkanten av Romerriket og viser spredningen av romersk innflytelse selv langt utenfor dets grenser. Det faktum at ogham har fem vokalsymboler (selv om gælisk har ti slike lyder) er en av årsakene til at forskere tror at det latinske alfabetet, som også bruker fem vokaler, var en innflytelse på oppfinnelsen av oghamsystemet. Ogham var ikke et enkelt, fast system, og de bevarte steinene viser modifikasjoner, ettersom nye symboler ble oppfunnet og eldre gikk tapt. Noen få steiner viser også kristen innflytelse, blant annet med utskårne kors.^[1]

I Irland og i Wales er inskripsjonene på de monumentale steinene bestående av primitivt eller arkaisk irsk, de eldste formene for goidelske språk. Overgangen til gammelirsk, språket til de eldste kildene i det latinske alfabetet, finner sted omtrent på 600-tallet.^[18] Ettersom ogham-inskripsjoner nesten utelukkende består av personnavn og merker som muligens indikerer jordeierskap, er språklig informasjon som kan skimtes fra den primitive irske perioden for det meste begrenset til fonologisk utvikling.

Utenfor Irland er det funnet ogham-inskripsjoner hovedsakelig i den post-romerske områdene i Wales, Skottland, Man og Cornwall, men det er også funnet eksempler så sentralt som i romerske Silchester i Hampshire, og så fjernt som på Orknøyene. Hvor dette alfabetet ble benyttet til å skrive ikke-goidelske språk ble det funnet på nye symboler, gamle ble tilpasset eller særskilte symboler ble doblet for å representere ulike lyder.^[1] Eksempelvis har det blitt avdekket en ogham-inskripsjon som dekket tegn for å representere norrøne begreper slik som dattur («datter») og krosk («kors»). Et besnærende eksempel hvor de to kulturkretsene norrøn og irsk møtes er i Killaloe i grevskapet Clare hvor et steinkros (hvor armene på korset er slitt av) fra kanskje rundt tiden 1100 er en dedikasjon til en nordmann ved navn Torgrim. På den ene siden av stein står navnet til nordboeren i runer og på motsatte side er det en velsignelse for ham i orgham.^[19][20]

Berøringspunktene mellom den norrøne og gæliske kulturkretsene har et fascinerende møte i Skottland. Richard Cox fra keltiske studier ved Universitetet i Aberdeen har avdekket at flere ogham-inskripsjoner som tidligere var antatt å representere piktisk språk, men som først viste seg å bli forståelige da de bli lest som norrønt. Mange av steinene registrerte inskripsjonene hvem som hogde steinen og til hvems minne som den ble reist for. Av de 19 steinene som ble undersøkt på Orknøyene og i Skottland, hugget mellom 1050 og 1225, omfatter omtrent halvparten ogham-skriftene på norrønt språk. Det er derimot ikke funnet noen ogham-inskripsjoner i Norge eller Skandinavia.^[21]

Denne oppdagelsen er av stor betydning for vår forståelse av den tidlige historien til Skottland og Skandinavia. Det er mange bevis, for eksempel via stedsnavn, på skandinavisk innflytelse i enkelte deler av Skottland, men disse steinene gir klare bevis på sterke koblinger mellom Skottland og Norge i områder der andre bevis er begrenset. I Skandinavia ville minneinnskrifter som de i Skottland være skåret ut i runer, og ikke ogham. Spørsmålet er hvorfor disse steinene er skåret ut på norrønt, men bruker et skriftsystem utviklet i den gælisktalende verden. Bevisene tyder på sterke koblinger i språk og læring og i religiøs skikk mellom norrøne og gælisktalende samfunn. – Richard Cox^[21]

Overlappingen av kulturer i Skottland og de norrøne øyene i nord er spesielt, men ikke unikt. Flere ogham-steiner i Wales er tospråklige og inneholder både irsk og brittonsk latin, noe som vitner om de internasjonale kontaktene som førte til eksistensen av noen av disse steinene.^[22][23]

Strengt tatt refererer ordet ogham bare til formen på bokstaver eller skriften, mens bokstavene i seg selv er kjent samlet som Beith-luis-nin etter bokstavnavnene til de første bokstavene (på samme måte som det moderne ordet «alfabet» stammer fra de greske bokstavene alfa og beta). Rekkefølgen på bokstavene er BLFSN. En forklaring er at ordet nin, som bokstavelig talt betyr «en forgrenet gren», også regelmessig ble brukt til å bety et skrevet brev generelt. Beith-luis-nin kan derfor ganske enkelt bety «Beith-luis-bokstaver». Den andre forklaringen er at Beith-luis-nin er en praktisk sammentrekning av de fem første bokstavene: Beith-LVS-nin.^[24]

Ogham-alfabetet besto opprinnelig av tjue distinkte tegn (feda), arrangert i fire serier aicmí (flertall av aicme, «familie»; sammenlign aett). Hver aicme ble oppkalt etter sin første karakter (Aicme Beithe, Aicme hÚatha, Aicme Muine, Aicme Ailme, «B-gruppen», «H-gruppen», «M-gruppen», «A-gruppen»). Ytterligere fem bokstaver ble senere introdusert (hovedsakelig i manuskripttradisjonen), den såkalte forfeda.

Oghamtrakten eller In Lebor Ogaim («Boken om orghamer»),^[25] en avhandling om oghamer på gammelirsk, gir også en rekke på rundt hundre varianter eller hemmelige skrivemåter av ogham (92 i Ballymoteboken, Leabhar Bhaile an Mhóta), for eksempel «skjold-ogham» (ogam airenach, nr. 73). Verket avsluttes med en samling hemmelige måter å skrive ogham, noen som minner om kryptiske runer. Blant disse er to yngre futharker med ett sett hver med runenavn og lydverdier. Futharkene får titlene Gallogam – «fremmed-ogham» og Ogam lochlinnach – «ogham til nordboerne». Begge disse kunne også vært oversatt idiomatisk som en slags «viking-ogham» (nr. 91, 92).^[26][27]

De fire primære aicmí er, med sine transkripsjoner i manuskripttradisjon og deres navn i henhold til manuskripttradisjon på normalisert gammelirsk, etterfulgt av deres primitive irske lydverdier, og deres antatte opprinnelige navn på primitiv irsk i tilfeller der navnets etymologi er kjent:

• Høyre side/nedoverslag
  1. B beith [b] (*betwi-s)
  2. L luis [l] (*lubsti-)
  3. F fearn [w] (*wernā)
  4. S saille [s] (*salik-s)
  5. N nuin [n]
• Venstre side/oppoverslag
  1. H úath [j] (*osato-)
  2. D duir [d] (*darek-s)
  3. T tinne [t]
  4. C coll [k] (*koslas)
  5. Q ceirt [kʷ] (*kʷer[x]tā)
• Tvers/pendikulære slag
  1. M muin [m]
  2. G gort [ɡ] (*gorto-s)
  3. NG gétal [ɡʷ] (*gʷēdtlo-)
  4. Z straif [sw] eller [ts]?
  5. R ruis [r] (*rudsti-)
• Skår/hakk (vokaler)
  1. A ailm [a]
  2. O onn [o] (*osno-)
  3. U úr [u]
  4. E edad [e]
  5. I idad [i]

En bokstav for p er påfallende fraværende, ettersom fonemet gikk tapt i urkeltisk, og gapet ikke ble fylt ut i Q-keltisk,^[28][29] og ingen tegn var nødvendig før lånord fra latin som inneholder p dukket opp på irsk (eksempelvis sankt Patrick). Motsatt er det en bokstav for labiovelar q (ᚊ ceirt), et fonem tapt på gammelirsk. Grunnalfabetet er derfor så å si designet for ur-Q-keltisk.

Av de fem forfeda- eller tilleggsbokstavene opptrer bare den første, ébad, regelmessig i inskripsjoner, men mest med verdien K^[30] i ordet koi (ᚕᚑᚔ «her»). De andre, bortsett fra emancholl, har på det meste bare én bestemt ’ortodoks’ inskripsjon hver.^[31] På grunn av deres begrensede praktiske bruk, gjorde senere utøvere av ogham tilleggsbokstavene til en serie diftonger, og endret fullstendig verdiene for pín og emancholl.^[32] Dette betydde at alfabetet igjen var uten bokstav for «P»-lyden, og tvang oppfinnelsen av bokstaven peithboc (myk «B»), som bare vises i manuskriptene.

Generell og sitert:

• Carney, James (1975): «The Invention of the Ogam Cipher», 'Ériu' 22, Dublin: Royal Irish Academy; s. 62–63
• Düwel, Klaus (1968): Runenkunde. Stuttgart/Weimar: Metzler, OCLC 183700
• Forsyth, Katherine ( 1996): The Ogham Inscriptions of Scotland: An Edited Corpus, PhD Dissertation, Harvard University, Ann Arbor: UMI, OCLC 48938210
• Gippert, Jost; Hlaváček, Ivan; Homolka, Jaromír (1992): Ogam. Eine frühe keltische Schrifterfindung, Praha: Charles University, ISBN 80-901489-3-X OCLC 39570484
• Macalister, Robert A.S. (1937): The Secret Languages of Ireland, Cambridge University Press, s. 27–36,
• Macalister, Robert A.S. (1945–1949): Corpus inscriptionum insularum celticarum. 1. utg., Dublin: Stationery Office. OCLC 71392234
• McManus, Damian (1988): «Ogam: Archaizing, Orthography and the Authenticity of the Manuscript Key to the Alphabet», Ériu 37, Dublin: Royal Irish Academy. OCLC 56088345; s. 1–31.
• McManus, Damian (1991): A Guide to Ogam, Maynooth. ISBN 1-870684-17-6 OCLC 24181838
• MacNeill, Eoin ((1929-1931): «Archaisms in the Ogham Inscriptions», Proceedings of the Royal Irish Academy 39, Dublin; s. 33–53
• O'Brien, Michael A., red. (1962): Corpus Genealogiarum Hiberniae. Bind 1. Kelleher, John V. Dublin: DIAS. ISBN 0901282316. OCLC 56540733
• Raftery, Barry (1969): «A Late Ogham Inscription from Co. Tipperary», Journal of the Royal Society of Antiquaries of Ireland 99, ISSN 0035-9106 OCLC 6906544
• Swift, C. (1997): Ogam Stones and the Earliest Irish Christians, Maynooth: Dept. of Old and Middle Irish, St. Patrick's College. ISBN 0-901519-98-7 OCLC 37398935
• Sims-Williams, Patrick (2003): The Celtic Inscriptions of Britain: Phonology and Chronology, c. 400–1200. (Publications of the Philological Society 37) Oxford : Blackwell Publishing. ISBN 1-4051-0903-3

• Description and history of the ogham script
• TITUS: The Ogham Script & Project Ogamica
• Every Ogham Thing on the Web
• Irish Ogham Stones
• The Stone Corridor