Han gjennomførte medisinsk utdanning ved UiO (cand.med.) og tok den medisinske doktorgraden (dr.med.) i 1969 påfulgt av to år som postdoktor og Fulbright-stpendiat ved Cardiovascular Research Institute ved University of California, San Francisco. Deretter arbeidet han som førsteamanuensis og senere professor ved Fysologisk Institutt (FI) ved UiO. I en periode på 1970-tallet arbeidet han også som anestesilege ved Ullevål sykehus.[2]
Hauges forskning omfatter mange temaer: forandringer i blodkoagulasjon ved infeksjoner, hjertemuskulaturens metabolisme under forhold med varierende oksygentilførsel, reguleringsmekanismer i lungesirkulasjonen, de perifere kjemoreceptorers tilpasning til lavt oksygentrykk (samarbeid med professor Gnaiger i Innsbruck) o.a.
I 1999 ble han tildelt UiOs pris for fremragende forskningsformidling og H.M. Kongens gullmedalje i 1980 (sammen med Gunnar Nicolaysen)[3] for sin forskning i sirkulasjons- og respirasjonsfysiologi. Han var også tildelt Astraprisen fra Norsk anestesiologisk forening for sitt arbeid med å initiere forskningssamarbeid mellom fysiologer og anestesileger.
