PROFILPELAJAR.COM

Anti-klerikalisme er betegnelsen på en historisk bevegelse som opponerer mot presteskapets religiøse makt og dens innflytelse i institusjonelle former, i presteskapet og kirkens makt og innblanding i alle sider av det offentlige og politiske liv, og generelt imot religionens innblanding og innflytelse i folks hverdagsliv. Den motsatte seg også presteskapets privilegier.^[1] Den spiller en mer aktiv politisk rolle enn den rene Laïcité, og har til tider vært voldelig og ført til angrep på og beslagleggelse av kirkens eiendom.

Ikke alle anti-klerikale er religionsløse eller anti-religiøse. En del er eller har vært religiøse og har motsatt seg presteskapet og kirken på grunnlag av institusjonelle saker og/eller uenighet i religiøs tolkning, slik som under den protestantiske reformasjonen. Anti-klerikalismen har eksistert i en eller annen form gjennom nesten hele kristendommens historie, og betraktes som en av drivkreftene bak reformasjonen. Enkelte av opplysningstidens filosofer, deriblant Voltaire, angrep den katolske kirke, dens lederskap og prester og anklaget mange av dens geistlige for moralsk korrupsjon. Disse angrepene var medvirkende til motstanden mot jesuittene som selv spilte en avgjørende rolle i motreformasjonen. Anti-klerikalismen var også en betydelig drivkraft i angrepene på den katolske kirke under den franske revolusjon.

Referanser

^ Sánchez, José Mariano (1972): Anticlericalism: A Brief History, University of Notre Dame Press

Litteratur

Beevor, Antony (2006): The Battle For Spain; The Spanish Civil War 1936-1939, London: Weidenfeld and Nicholson.
Berenger, Jean (1990): A History of the Habsburg Empire, 1700-1918, Edinburgh: Addison Wesley
de la Cueva, Julio (1998): «Religious Persecution, Anticlerical Tradition and Revolution: On Atrocities against the Clergy during the Spanish Civil War» i: Journal of Contemporary History, XXXIII (3), JSTOR 261121
Stabartikkel (17. februar 2000): «The people against the mullahs» i: The Economist