Alonnisos (gresk: Αλόννησος), også skrevet som Alonissos eller Alonisos, er en gresk øy i Egeerhavet som tilhører øygruppen Sporadene. Den ligger 3 km øst for øya Skopelos. Alonnisos er også navnet på en landsby på øya, foruten også på kommunen som består av landsbyen og øya.
Landsbyen Alonnisos er lokalisert på den sørlige delen av øya. Den er som med mange andre gresk øyer til daglig omtalt som Khora («Byen»). Øyas hovedhavn Patitiri er lokalisert i den sørøstlige delen av øya. Det går ferge og hydrofoilbåt mellom Patitiri til Volos, Agios Konstantinos, og Thessaloniki på fastlandet, og til øyene Skiathos, Skopelos og Skiros
Kommunen Alonnisos omfatter også de nærliggende øyene Adelfoi, Gioura, Kyra Panagia (Pelagos), Peristera, Piperi, Psathoura og Skantzoura.
Historie
Alonisosgrotten
Mytenes øy
En legende hevder at på 1500-tallet f.Kr. introduserte den mytiske Stafylos fra Kreta kunnskapen om framstille vin på øya. Med sine minoiske folk fra Kreta bosatte han seg på Ikos (Alonissos) og Peparithos (Skopelos). Den minoiske bosetningen ble etter hvert preget av mykensk kultur, tilsvarende som på Kreta, og befolkningnen flyttet til området ved Kokkinokastro øst på øya.[1]
En annen myte knytter øya til Pelevs, far til Akilles. Pelevs kom til øya fast bestemt på aldri å forlate den før den aller siste dagen av hans ærefulle liv. I henhold til et fragment av Kallimakhos' tapte verk Aitia,[2] var det en grav for Pelevs på Ikos (Alonissos) og hvor Pelevs ble æret som «konge av myrmidonerne» og hvor «heltens gjenkomst» ble feiret årlig.[3]
Alonissos lå langs den velkjente sjøruten over nordlige Egeerhavet, og var den veien som akajerne seilte på veg til Troja og den ruten som Jason og hans argonauter fulgte på vei til Kolkis.[4] Tallrike skipsvrak i området rundt bekrefter at øya lå i en viktig skipsleie.[4]
Den eldste historie
I oldtiden var øya kjent som Ikos (Ίκος), og fikk navnet Alonissos først på 1800-tallet.
Øyas historie med menneskelig bosetning er bortimot 100 000 år gammel.[5] Det kan synes som om Alonissos hadde den tidligste menneskelige bosetning av samtlige øyer i Egeerhavet ettersom arkeologiske undersøkelser har funnet bevis på steinalderbosetning, en neolittisk bosetning i nærheten av odden på Kokkinokastro, datert tilbake til da øya fortsatt var forbundet med Pilionhalvøya på det nåværende greske fastlandet.[6]
Fram til moderne tid har Alonissos vært plaget med angrep fra pirater da hele området i Sporadene var ideelle, både for angrep og for å holde seg skjult. Trusselen fra angrep fikk de opprinnelige bosetterne på øya til å oppgi sine hjem ved kysten og trakk innover på øya til små festninger og bygdeborger. Kokkinokastro ble oppgitt av denne grunn, men hadde spilt en betydelig rolle i utviklingen av handelen.[5]
I løpet av historisk tid på 800- og 700-tallet f.Kr. begynte systematisk kultivering av oliven og vindruer. I løpet av arkaisk tid på 600- og 500-tallet f.Kr. hadde øya en blomstringstid og deres vin hadde gått omdømme og ble eksportert. Amforaer med ordet IKION inngravert på håndtakene ble eksportert til alle hjørner av antikkens greske verden. Av samme grunn utviklet både handelen som dets skip. Øyas rike skoger med nåletrær bidro til utviklingen av skipsbygging i klassisk tid.[5] Øyboerne æret Poseidon, havets gud.[1] I den klassiske tiden besto øya antagelig av to byer. På 400-tallet f.Kr. beskrev geografen Skylaks at øya hadde to byer, og disse var antagelig lokalisert i nærheten av dagens Kokkinokastro hvor det finnes ruiner av gamle murer, og den gamle landsbyen Alonissos.[4]
Piratene herjet de nordlige egeiske farvannene ble til sist oppsøkt og nedkjempet av den athenske flåten, ledet av Kimon. På samme tid ble Alonnisos og naboøyene underlagt det første athenske sjøforbundet i 476 f.Kr.[4] Alonnisos ble siden benyttet som flåtebase i Athens krig mot Filip II av Makedonia.[4]
I 190 f.Kr. ble øya okkupert av den romerske flåten, og deretter er det lite informasjon om øya i århundrene fram til middelalderen. På 200-tallet e.Kr. ble øyboerne kristne.
Nyere historie
Havnen Patitiri.
Under det fjerde korstog inntok og plyndret vestmaktene bysantinske hovedstaden Konstantinopel i 1204 e.Kr. Det er antatt at Alonissos og dens naboøyer havnet inn under frankernes herredømme i middelalderen.[1] Etter at Konstantinopel ble erobret av tyrkerne i 1453, og som opprettet Det osmanske rike, tok republikken Venezia kontroll over Alonissos og naboøyene, noe som varte fram til 1538 da tyrkerne til sist greide erobre øyene.
Øyene var okkupert av osmanene fram til den greske selvstendighetskrigen (1821–1829) som førte til opprettelsen av den uavhengige greske staten Hellas som Alonissos ble en del av. Under krigen var det mange grekere fra ulike steder i Hellas som kom til Alonissos, og mange ble værende og ble en del av den lokale befolkningen.[1]
I middelalderen og fram til 1800-tallet var øya kjent som Liadromia (Λιαδρόμια). Den ble omdøpt til «Alonnisos» i 1838 etter at London-traktaten hadde sikret Hellas uavhengighet fra Det osmanske rike. Navnet ble valgt da øya ble identifisert med antikkens Alonnisos. Denne identifiseringen var feil, viste senere undersøkelser. Referansene til antikkens «Alonissos» var antagelig til naboøya «Kira-Panagia».[4]
I 1965 ble Alonissos rammet av et kraftig jordskjelv som ødela de fleste husene i Khora og tvang mange av beboerne til å flytte til havnebyen Patitiri.[1]
Geografi
Øya er 4,5 km på det bredeste fra nordvest til sørøst, og er på sitt lengste 20 km fra sørvest til nordøst. Øyas areal er 64 km² (kommunens areal inkludert småøyene er 129.6 km²). Øya består hovedsakelig av kalkstein. Den er lokalisert øst for det greske fastlandet og Magnesia, nordøst for Evvia (Euboea) og nordvest for øya Skiros.
Økonomi
AlonnisosStrand på AlonissosStrand på Alonissos
Jordbruk er utstrakt næring på Alonnisos, hovedsakelig blandet landbruk og vinproduksjon. De fremste produktene er mandel, vindruer, fiken, og oliven. Furutrær er øya rik med, og tømmerhogst har i alle år vært en betydelig inntektskilde. Mens fiske tidligere var en viktig profesjon er turisme i dag den fremste næringindustrien.
Bolighusene har tradisjonelt bestått av tettbygde hus med steinmurer som fram til 1965 var sentrert rundt øyas fremste by som var en liten festningen til beskyttelse mot fiender og pirater. Etter jordskjelvet i 1965 var det mange som ble værende i Patitiri, men den gamle byen Khora har blitt gjenoppbygd i senere år med hus tilrettelagt for turisme.
Strendene rundt øya består av fin grus. Økosystemet på nordsiden er i god tilstand. Middelhavsmunkesel(Monachus monachus), som ellers utrydningstruet, er vanlig rundt øya, og i 1992 ble Alonnisos maritime naturpark opprettet for beskytte selene og andre dyr.
Samfunnet Alonissos
Kommunen Alonissos består av flere andre øyer med liten bosetning. Det totale landarealet for kommunen er 129,607 km². Befolkningen for 2001 utgjorde rundt 2700 mennesker og hvor 28 bodde på andre øyer.[7]
^Et fra det fragmentariske Oxyrhynchus papyri, bemerket av Farnell, Lewis Richard (1921): Greek Hero Cults and Ideas of Immortality: the Gifford Lectures, «The Cults of Epic Heroes: Peleus», s. 310f.
^Farnell (1921), s. 310f; Farnell bemerker om «some ethnic tradition that escapes us, but which led the inhabitants to attach the name of Peleus to some forgotten grave,» så dyp var den kulturelle bruddet mellom mykenske Hellas og framveksten av heltekultene på 700-tallet f.Kr.
