Abu 'l-Hasan Ali az-Zahir li-Izaz Din Allah (arabisk: أبو الحسن علي الظاهر لإعزاز دين الله; Abū ’l-Ḥasan ʿAlī aẓ-Ẓāhir li-ʾIʿzāz Dīn Allāh, «han som fremstår for å opphøye Guds religion», født 20. juni1005 i Kairo i Egypt; død 13. juni1036) var fra 1021 fatimidenes syvende kalif.
Det var under den senere del av kalif Al-Zâhiras tid at det fatimidiske rike nådde sin største utbredelse. Mot nord var det avgrenset av det bysantinske rike bare helt nord i Syria.
Biografi
Etter forsvinningen av hans far Al-Hakim bi-Amr Allah i 1021 (han antas å ha blitt myrdet, men det het at han hadde gått inn i okkultasjon etter drusisk modell), overtok Ali az-Zahir formelt herredømmet i Egypt. Han ble også konge av Damaskus (1021–1036) og konge av Aleppo (1021–1024).
Til å begynne med var det hans stemor, Sitt al-Mulk (ت ست الملك), som ledet regjeringen. Selv var az-Zahit for ung. Etter stemorens død i 1023 overtok en gruppe på fire betrodde makten. Az-Zahir, som hengav seg til et liv med alle salgs fornøyelser, ble holdt borte fra regjereriet.
Under dette firemannsstyret oppstod det en krise i fatimidenes rike, da en alvorlig hungersnød utbrøt i Egypt, den ble ledsaget av eu utbrudd av pest, og det ble anarkiske tilstander i befolkningen (1023–1025). Det brøt ut oppstand blant de forente beduinerstammer i Palestina og Syria (1024–1029). Opprøret ble først slått ned av general Anushtakin al-Dizbari etter at fatimidenes diplomat hadde maktet å bryte opp opprørernes koalisjon.
Fatimideriket på sitt største på 1000-tallet
Blant de fire regenter klarte Ali ibn Ahmad al-Jarjara'i i 1028 å sjalte ut sine konkurrenter, og sikre seg embedet som vesir. Dette klarte han å utøve frem til 1045. Han klarte å gjenopprette et godt forhold til Bysants. Men her og der kom det til nye opprør i Syria, og kontrollen over Aleppo forble omkjempet.
For å forbedre forholdet til Bysants og til de kristne, ble det i 1028 inngått en avtale med keiser Romanos III Agyros som gav tillatelse til å gjenoppbygge den i 1009 fullstendig ødelagte Gravkirken i Jerusalem. Selve arbeidet med gjennoppbyggelsen, bekostet av bysantinerne, tok ikke til før i 1042.
Det var videre kalif Az-Zâhir som besluttet å rekonstruere Jerusalems bymurer som var blitt sterkt beskadiget av et jordskjelv, og til å restaurere mosaikkene i den likeledes rammede al-Aqsa-moskeen (i 1030 og i 1033).
Under hans herredømme ble den drusiske sekt blodig forfulgt i Egypt. De ble tvunget til å innstille sin forkynnelse i befolkningen. Az-Zâhir gav ved et dekret bud om at sekten skulle utryddes mellom Antiokia ved Orontes og Alexandria. Emiren i Antiokia sørget med hjelp fra emiren i Aleppo å reservere for en gruppe drusere en tilflukt i fjelltrakten kjent som Djebel Summâq (eller Jabal sumāq, جبل سماق) i 1032. Kampanjene mot druserne pågitt frem til 1034. Druserne klarte i det lange løp bare å bestå i større grad i fjellområdene i Syria og i det som nå er Libanon.
Kalif az-Zahir ble så rammet av pesten. Etter hans død den 13. juni 1036, ble hans sønn Abu Tamim Maadd fadimidenes neste kalif, under tronnavnet al-Mustansir (regjeringstid 1036–1094).
