Bjørnsonprisen (2007) America Award in Literature (2003) Janus Pannonius-prisen for internasjonal poesi (2014) Max Jacob-prisen (2008) Æresdoktor ved Universitetet i Rennes 2 (2012)[9] Goetheprisen (2011)[10] Goethemedaljen (2001)[11] Premio Nonino (1999) Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres (1997)[12] PEN Award for Poetry in Translation (2011) PEN/Nabokov Award (2017)[13] Al Owais Award (2002) International Nazim Hikmet Poetry Award (1995) Mondello Prize (2003) Premio Grinzane Cavour (2008) Flaiano-prisen (2013) Stig Dagermanprisen (2016)[14] Prix Littéraire Prince Pierre (2016) Erich-Maria-Remarque Peace Prize (2015) Golden Wreath (1997) Libanons fortjenstorden (2021)[15]
Ali Ahmad Said Asbar (arabisk: علي أحمد سعيد إسبر; født 1. januar1930), mest kjent under pseudonymet Adonis eller Adunis, er en syrisk poet og essayist som har virket hovedsakelig i Libanon og Frankrike.
Biografi
Said ble født inn i en alawittfamilie, i fjell-landsbyen Al-Qassabin i Latakia i nordre Syria i 1930. Fra tidlig av måtte han arbeide på jordene, men Saids far oppmuntret ham også til å memorere dikt, og etter hvert begynte han å komponere sine egne dikt. I 1947 ble han valgt ut til å fremføre et dikt for den syriske presidenten Shukri al-Quwatli, og dette førte til at han fikk stipend for å gå på skole i Latakia og fortsette ved Universitetet i Damaskus, der han fullførte en grad i filosofi i 1954.
Pseudonymet Adonis valgte han i begynnelsen av sitt forfatterskap,[16] etter at flere magasiner hadde returnert manuskripter der han hadde benyttet sitt egentlige navn. Medlemskapet hans i Det syriske sosialistiske nasjonale parti medførte at han ble fengslet i 1955, og da han slapp ut i 1956, flyttet han til Beirut i Libanon. Der møtte han poeten Yusuf al-Khal, og sammen grunnla de i 1957 magasinet Shi'r (Poesi), som ble møtt med sterk kritikk, fordi det publiserte eksperimentell poesi. I 1960-61 studerte Adonis i Paris, da han fikk et stipend for å reise. Shi'r fortsatte frem til 1964, og ble i 1967 gjenopptatt med andre redaktører. Adonis' nasjonalisme ble til panarabisme, et ønske om å forene alle arabere i én nasjon. Han ga uttrykk for sine politiske synspunkter i Beirut-avisen Lisan al-Hal, og etter hvert i et nytt litterært tidsskrift for eksperimentell poesi, Mawaqif (Standpunkter), startet i 1968.
Etter hvert beveget Adonis seg mer mot mystikk. Gjennom å bruke begreper fra sufismen ble han en fremtredende skikkelse i den neo-sufiske retningen i moderne arabisk poesi som ble populær på 1970-tallet. Han har uttalt at poesien transcenderer politikken. «Poesi kan ikke tilpasses religion eller ideologi. Det gir kunnskap som er eksplosiv og overraskende.»[16]
Adonis er en pioner i moderne arabisk poesi. Han blir ofte sett på som en rebell, en ikonoklast som følger sine egne regler. Da han besøkte University of Michigan i 2010, kunne han med et smil om munnen fortelle at «alle lærebøkene i Syria påstår at jeg har ødelagt poesien».[16]
Diktsyklusen Mihyars sanger (1961) regnes som hans mest kjente verk, og et høydepunkt i både moderne arabisk poesi og modernistisk poesi overhodet.
Adonis har skrevet over tjue bøker på arabisk. Diktsamlingene har blitt oversatt til en rekke språk. Under følger utgivelser som har blitt oversatt til norsk og svensk.
