I årene 1787 og 1788 profilerte han seg som en av anførerne av «de privilegertes opprør». ImnNovember 1788 initierte han sammen med Condorcet grunnleggelsen av «de tredves komité», som fikk en betydelig innflytelse på grunnleggelsen av «patriotenes parti».
Den franske revolusjon
Han ble adelsdeputert i nasjonalforsamlingen i 1789, og gjorde seg bemerket som en av sin stands mest venstresinnede representanter og kjempet blant annet for alminnelig stemmerett. Han stod Antoine Barnave og Alexandre de Lameth nær, og utøvet sammen med dem stor innflytelse som en i det såkalte «triumviratet». Særlig for revolusjonens reformer på rettsvesenets område var han av betydning.
Etter kongens mislykkede fluktforsøk i 1791 ble Duport en av hans rådgivere. Duport forsøkte å forsvare kongen; som medlem av kommisjonen som skulle avhøre konen fant han unnskyldende omstendigheter. Den 14. juli 1791 opponerte gam mott den formelle anklage mot kongen. Med dette hadde han skilt seg ad fra jakobinere, og sluttet seg da til feuillantene.[3]
Han tjenestegjorde etter nasjonalforsamlingens oppløsning som embedsmann, som leder for kriminalretten i Paris, og kom seg unna under skrekkveldet. Først var han blitt attestert Georges Danton under 10. august 1792-opprøret. Når han klarte å komme seg unna til Sveits, skyldtes det virnemål fra Jean-Paul Marat.[4]
Han kom hjem igjen etter Thermidorkrisen, oghg bekjente seg da åpent som tilhenger av det konstitusjonelle monarki, engasjerte seg videre for de formuendes interesser, og fant - trass i den alminnelige nødssituasjon - ingen forståelse for de eiendomsløses situasjon. Han forlot etter fructidor atter Frankrike og døde som emigrant.
Referanser
^abSocial Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w65q8c7b, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
^abAutorités BnF, BNF-ID 12449380f, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
