Negri var datter av en fattig arbeiderske og ble folkeskolelærerinne. Sine første dikt stilte hun helt i den sosiale propagandas tjeneste med verk som Fatalitá (1892) og Tempeste (1896). Etter at hun hadde giftet seg og blitt mor priste hun moderskapet i Maternità (1904). Hennes beskjeftigelse med de fattiges og rettighetsberøvedes situasjon synliggjorde den nye sosiale dimensjon i tiden og gjorde henne berømt også utenfor Italias grenser.
Etter bruddet med ektemannen i 1910 levde Ada Negri meget i utlandet, fremfor alt i Sveits. Ved utbruddet av første verdenskrig vendte hun tilbake til Italia.
Etterhvert la hun til side sin fascinasjon med sosialismen. Deretter kom en periode da Negri byttet den bundne form mot en ubundet i selvbiografien Stella mattutina (1921), novellesamlingene Le strade (1917), Sorelle (1926) og Sorelle (1928) og andre verker. Hun kretset nå også mer om katolske problemstillinger.
I 1940 ble hun som den første kvinne medlem av det italienske akademi. Denne betydelige anerkjennelse bragte i ettertid også med seg et minus: Akademiets medlemmer hadde å sverge troskap til det fascistiske regime, og ble til gjengjeld gitt forskjellige materielle fortrinn.
