Øyelidelser hos hund forekommer i en rekke varianter og kan i verste fall føre til både smerter, blindhet og død dersom de ikke blir behandlet i tide. Mange er også arvelig belastet, men graden av arvelighet kan variere rasene i mellom.

Har man mistanke om at en hund har en øyelidelse bør man få den øyenlyst og behandlet hos en spesialist. Ta kontakt med veterinær og be om råd.

CEA er en medfødt arvelig sykdom som nedarves recessivt. Den skyldes en feil i dannelsen av strukturene i de bakre delene av øyet.^[1] Graden av øyeforandringene kan variere fra små defekter som ikke medfører synsproblemer, til alvorligere komplikasjoner med nedsatt syn eller blindhet.

Forandringene ved CEA kan deles inn i 4 grupper:

1. CRD = Chorioretinal dysplasi
2. Colobom
3. Retinalløsning
4. Intraokulær blødning

CRD gir forandringer i begge øyne hos de hunder som råkes av sykdommen.^[1] Øyets bakgrunn undersøkes med oftalmoskop for diagnostering.

Forandringene kan sees som et større eller mindre område med mangel på pigment i pigmentepitelet og med unormale blodkar i chorioidea til side for synspapillen. Forandringene er til stede fra fødselen av, og øker ikke med alderen. Hos 7-8 uker gamle valper maskeres forandringene av pigment når retina forandrer farge i 3-måneders alderen, slik at det ikke lenger er mulig å se defektene.

CRD har liten eller ingen betydning for hundene, og fører ikke til senere komplikasjoner. Hunder med små forekomster av CRD kan brukes i avl, men bør pares med hunder som er sykdomsfrie.

Colobom er en defekt i synspapillen, i området der synsnerven går ut fra øyet, eller i området like ved synspapillen. Defekten kan være til stede i ett eller begge øynene. I en større eller mindre del av papillen oppstår det en fordypning med unormale strukturer i synsnerven.^[2] Små colobomer gir ikke nevneverdige synsproblemer for hunder, men større defekter kan føre til nedsatt syn og blindhet. Store defekter kan dessuten forårsake forskyvning av retina fra fødselen av, eller retinalløsning. Normalt er det en fordypning i midten av synspapillen, og det kan iblant være vanskelig å skille disse normale fordypningene fra colobomer. Små colobomer kan være vanskelig å oppdage i 7-8 ukers alder. Det anbefales ikke avl på hunder med denne sykdommen.

Retinalløsning kan oppstå som følge av CEA. Den kan være medfødt eller skje spontant i løpet av hundens 2 første leveår. Retina kan løsne delvis, slik at et område velver seg frem, eller det kan skje en total løsning som fører til blindhet på det affiserte øyet.^[2] Det anbefales ikke avl på hunder med denne sykdommen.

Intraokulær blødning er blødning i det indre øyet. Sykdommen kan sees som en komplikasjon til CEA. Graden varierer, fra små blødninger i små kar som ligger i tilslutning til retina, og som bare kan oppdages ved oftalmoskopi, til store blødninger hvor hele øyet fylles med blod.^[2]

Blodmengden i øyet kan variere fra dag til dag, men forsvinner vanligvis aldri helt igjen. Blødningen fører ikke til trykkstigning i øyet eller smerter for hunden. Det anbefales ikke avl på hunder med denne sykdommen.

Cornea dystrofi er en ikke-arvelig fettdeposit-variant som kan ha sammenheng med kostholdet. Den framstår som flekker på hornhinnen. Flekkene består av kalsiumkrystaller eller kolesterol. Sykdommen kan forsvinne av seg selv etter en tid. Noen mener sykdommen har sammenheng med kostholdet, og at tispas (mangel på riktig) kosthold er årsaken til at noen valper fødes med sykdommen.

Crystalline cornea dystrofi er en arvelig disponert variant av cornea dystrofi (ovenfor) som sjelden fører til blindhet, men enkelte hunder kan få nedsatt syn. Sykdommen oppstår vanligvis i alderen 6-18 måneder og utvikler seg sakte, men den kan også oppstå senere.

Grønn stær eller glaukom (av latinsk glaucoma) er en lidelse hvor trykket inne i øyet (det intraokulære trykket) stiger over normalt nivå.^[3] Tilstanden oppstår når forholdene mellom produksjon og absorpsjon av kammervæsken i øyet endres. Primært glaukom skyldes unormale forhold i vinkelen mellom hornhinnen og regnbuehinnen (iridocornealvinkelen), der avløpet av kammervæske normalt skjer. I iridocornealvinkelen er det et fint nettverk av tråder som holder vinkelen åpen. Disse trådene kan være feilutviklet, og vinkelen er trangere enn normalt inntil den til slutt kollapser. Mer sjelden er glaukom som skyldes dreneringsdefekter i en åpen vinkel.

Glaukom er en akutt sykdom som krever rask behandling med trykksenkende og pupillkontraherende midler for å unngå at det blir varige skader på øyet. Ubehandlet blir etter hvert øyeeplet forstørret, det blir skader i retina og hunden blir blind. Sekundært kan det utvikles uveitt (betennelse i iris) eller linsen kan luksere (løsner fra sin normale plass). Øyet bør amputeres om det er ødelagt p.g.a. glaukom og hovent, slik at hunden lider. Arvelighet er ikke utredet skikkelig.

Grå stær eller katarakt er arvelig disponert. Symptomene på katarakt er en fortetning (uklarhet) i den ellers glassklare øyelinsen. Katarakt kan skyldes en skade på øyet, stoffskiftesykdom (f.eks. diabetes), forgiftning eller infeksjon.^[4] Sykdommen kan være sekundær (f.eks til PRA). Den kan føre til begrenset syn eller i verste fall total blindhet. Katarakt kan behandles med at linsen byttes ut av veterinær som spesialist på øyesykdommer. Det gjøres på store dyresykhus som Strømholm i Sverige og Norges veterinærhøgskole.

I en periode i fosterstadiet mens øyet dannes, er pupillåpningen lukket av en membran. Før fødsel tilbakedannes membranen, slik at det blir en åpning i regnbuehinnen – pupillåpningen. Små rester av membranen kan ofte observeres med spaltelampe også etter fødsel og har som regel ingen betydning for hunden. I noen tilfeller er imidlertid membranrestene større og kan observeres direkte. De kan opptre som strenger på tvers av pupillåpningen eller de kan hefte seg til linsen eller baksiden av hornhinnen. Defekter i synsnerven har også vært observert sammen med denne tilstanden.

PPM er en medfødt defekt som normalt ikke vil endre seg med alderen, men når øyet vokser kan defektene i linse og hornhinne bli relativt mindre. Arvelighet er ikke fastslått. Endringer bør kontrolleres, selv om det ikke har avlsmessige konsekvenser.

PRA nedarves recessivt og har per dags dato ingen effektiv behandling. Symptomene er redusert mørkesyn og etter hvert nattblindhet.^[5] PRA angriper først netthinnens staver (cellene som oppfatter svakt lyset i skumring og demring og når lysforholdene ellers er dårlige). Redusert synsoppfatning fører til at øyet kompenserer lyset ved hjelp av pupilldilatasjon (store pupiller som ikke trekker seg sammen i sterkt lys). Dette, sammen med en økt refleks på netthinnen, fører til at hundens øyne skinner i grønt eller gult under spesielle lysforhold. Siste fase av denne sykdommen fører til blindhet. Hunder som har PRA får også ofte katarakt (grå stær).

Tørre øyne eller keratoconjunctivitus sicca (KCS) er en sykdom som skyldes nedsatt tåreproduksjon. Symptomene er gjerne kløe, irritasjon, lysskyhet og manglende glans i øyet som følge av lite tårevæske. Vedvarer sykdommen får hornhinnene også ofte en ujevn overflatestruktur. Årsaken til manglende tårevæskeproduksjon kan skydes manglende stimulasjon av tårekjertlene på grunn av feil i nervebanen eller feil på kjertlene. Tette tårekanaler kan også være en årsak. Sykdommen behandles med medikameter eller gjennom kirurgisk inngrep.^[6]

Man er usikker på om sykdommen er arvelig belastet eller ikke, men det anbefales ikke å bruke dyr med KCS i avl.

Øyekatarr (conjunctivitis) kalles også konjunktivitt er en betennelse i konjunktiva (øyets bindehinne) som ofte gir røde øyner. Lidelsen finnes i flere former og kan forårsakes av bakterier og virus eller utløses av en allergisk reaksjon.^[7]

Akutt, infeksiøs konjunktivitt (vanlig øyekatarr) varer mindre enn 3-4 uker. Den rammer ikke selve øyet, og det medfører derfor ingen fare for synet. Tilstanden er svær vanlig i allmennpraksis og forekommer ofte hos dyr, der den gjør seg gjeldende som utflod fra øynene. Infeksiøs konjunktivitt kan skyldes bakterier eller virus. Klinisk kan det være vanskelig å skille de to.

Dette er øyenhår som ikke vokser fra normal plass og vender inn mot øyets slimhinne og hornhinne og skaper irritasjon.^[8] Symptomene varierer etter cilienes retning. Økt tåreflod, sammenknipning av øyelokkene og hornhinnebetennelse kan være symptomer på slike problemer. I alvorlige tilfeller kan det oppstå dype sår i hornhinnen og betennelse i regnbuehinnen.

Distichiasis er betegnelsen på en ekstra rad med øyenhår som skaper irritasjon i øyet.^[9] Hårene kan fjernes gjennom å ødelegge hårsekkene ved brenning, kuldebehandling eller gjennom et kirurgisk inngrep. Hårene kan også være så myke og små at de ikke skaper irritasjon. Dette er ikke arvbart.

Ektopiske cilier er en tilstand der enkelte, ekstra øyenhår sitter 2–6 mm innen for øyelokkskanten, på innsiden av det øvre øyelokket.^[9] De er gjerne rettet direkte inn mot hornhinneflaten og kan forårsake sterk irritasjon, som kan resultere i betennelse og sår på hornhinnen. Problemet kan fjernes kirurgisk. Dette er ikke arvbart.

Trichiasis er en tilstand der normalt plasserte øyenhår har feil retning.^[9] De kan irritere øyets slimhinne og hornhinne. Årsaken til sykdommen er som oftest arr etter en tidligere skade i øyelokkskanten. Problemet kan fjernes kirurgisk eller gjennom brenning. Dette er ikke arvbart.

Øyelokkbetennelse (blepharitis) kalles også blefaritt og er en betennelse i øyelokkskanten, som oftest forårsaket av såkalt blepharochalasis, som er overskudd av hud på øvre øyelokk slik at denne henger som en fold nedover øyelokkskanten.

Lidelsen skyldes en defekt funksjon av kjertlene på øyelokksrendene (blepharitis squamosa), eventuelt i perioder komplisert med infeksjon (blepharitis ulcerosa). Sees ofte i kombinasjon med refraksjonsanomalier, seboré og eksem.

Symptomer er et kronisk forløp, med røde fortykkede øyelokkskanter, korte uregelmessige cilier og tørre skjell.

• Indrebø, Astrid, red. (1991). Hund - Avl og helse (på norsk). Smådyrpraktiserende Veterinærers Forening. ISBN 82-991649-2-3. 
• Fogle, Bruce (1994). Alt om hundehold (på norsk). J.W. Cappelens forlag. ISBN 82-02-14265-2.