Wilhelmsruh tilhørte mot slutten av 1800-tallet til Rosenthal. Den var en av Berlins villaforsteder, i likhet med Dahlem, Westend, Grunewald og Lichterfelde West. Fra 1893 ble det bygget en landstedskoloni i området kalt Wilhelmsruh, men navnets opphav er ukjent.
Omkring det forrige århundreskiftet ble Bergmann-Elektrizitäts-Werke AG etablert vest i Wilhelmsruh. Det var en utvidelse av industrimannen Sigmund Bergmanns virksomhet i Wedding og firmaet produserte opprinnelig komponenter for elektrisitetsverk. Senere ble produksjonen utvidet til bl.a. kabelverk, lokomotiv- og bilproduksjon. Wilhelmsruh lå gunstig til i et krysningspunkt mellom Nordbahn (Berlin – Stralsund) og jernbanestrekningen på folkemunne kalt Heidekrautbahn (Lyngbanen) i østlig retning. Industrivirksomheten ble utvidet også i mellomkrigstiden. Etter den andre verdenskrigen fortsatte virksomheten under navnet Bergmann-Borsig.
I 1950-årene ble det i utkanten av den etablerte bebyggelsen, oppført karakteristiske fem etasjes arbeiderboliger.
Byggingen av muren i 1961 medførte at 2000 meter av industrianlegget ble liggende langs grensen og arbeiderne som bodde i Vest-Berlin mistet sitt arbeide. Vinduene mot vest ble sikret med gitter og arbeiderne måtte grensebevis som de viste ved fabrikkporten.
Etter murens fall ble det på 1990-tallet bygget eneboliger og flerfamilieboliger i området.
Wilhelmsruh ble innlemmet i Stor-Berlin i 1920 og er fra 2001 en egen ortsteil.
