Variolasjon, poding (noen ganger brukt synonymt med det noe videre inokulasjon) var en gammel asiatisk metode til å oppnå en varig beskyttelse mot kopper. Navnet kommer fra variola, som er latin for kopper. Variolasjon var en forløper for vaksinering.

Variolasjon ble utført ved å risse sekreter fra kopper inn i huden, noe som etter en ukes tid førte til en mindre koppeinfeksjon, uten varig skade. Metoden var ikke helt ufarlig, men var klart å foretrekke fremfor en full koppeinfeksjon.

Metoden ble formentlig oppdaget ved et tilfelle. Det kan ha vært bemerket at hvis viruset kom inn i kroppen gjennom et riss i huden, ble personen bare svakt syk. Det er mulig at metoden ble oppdaget uavhengig av hverandre i Kina og India, fordi metodenes tilgang adskiller seg.

Mamelukkene innførte metoden i Egypt på 1200-tallet. I begynnelsen av 1700-tallet bredte metoden seg via Tyrkia til Europa.^[1] Karl XIIs livlege Samuel Skragge stiftet bekjentskap med metoden i Tyrkia. På omkring det samme tidspunkt, dog litt senere, introduserte Lady Mary Wortley Montagu viten om metoden i England. Metoden ble praktisert i liten skala i Europa, fordi det var dyrt og noe risikabelt, med en dødelighet på omkring 2%.^[2]

I slutten av 1700-tallet viste Edward Jenner at man kan oppnå immunitet mot kopper ved poding med kukopper, noe som er mindre risikabelt.^[3] Dette var den første vaksinasjon.

• Gustav Behrend: Über Variolation. Ein historischer Rückblick bei Gelegenheit der Hundertjahrsfeier der Entdeckung Eduard Jenner's. I: Deutsche Medizinische Wochenschrift. Band 22, 1896, S. 307–311.