En vange på en verktøymaskin^[1] er et lineært lager, nærmere bestemt et glidelager, eksempelvis på en dreiebenk^[2] eller sjepper.^[3] Den skal sørge for presis lineær bevegelse langs en gitt akse. Vangen er slipt, skrapet eller (sjeldnere) støpt for å være veldig flat, og kommer ofte parvis for å sikre et flatt plan for at sleiden eller glideelementet beveger seg jevnt. Vanger smøres vanligvis med vangeolje (en slags maskinolje spesielt laget for å hefte seg til vangene mens de er vertikale).^[4]

Vanger har blitt brukt siden 1800-tallet, og er en kritisk del av produksjonsprosesser, spesielt de som krever presise toleranser som maskinering. De har blitt laget av forskjellige materialer gjennom årene, alt fra tre til støpejern, og inkluderer i dag plastlegeringer og spesielle polymermaterialer. De lages med møysommelig presisjon, og blir vanligvis skrapet til nesten total flathet med håndverktøy. Denne flatheten er nødvendig for både å gi gode resultater i de produserte delene, samt forhindre vibrasjoner på grunn av ujevnheter som gir veksling mellom statisk og glidefriksjon (rykkebevegelser på grunn av friksjon ved lave hastigheter). For å kunne motstå slag og belastninger uten å bli deformert og skjeve er vangene herdet på dyrere maskiner, for eksempel induksjonsherdet.

De siste årene har støpte vanger begynt å fases ut til fordel for rullelagre eller kulelagre, eller er tatt helt bort i enkelte CNC-maskiner.^[4]

Støpejern er det vanligste materialet for vanger. Det er stivt og slitesterkt, men må vanligvis skrapes til endelig dimensjon for hånd hvilket er en tid- og arbeidskrevende prosess.^[5]

Komposittmaterialer kom på slutten av 1900-tallet so et alternativ, inkludert plasttyper som Turcite og Rulon. Disse limes i strimler på vangene, og fungerer som en offerflate som slites i stedet for jernet, men beholder samme grad av flathet. Komposittmaterialet bidrar til å redusere friksjonen mellom vangen og sleiden, og kan redusere vedlikeholdskostnader og nedetid.^[6][7]

Vangens geometri kan variere avhengig av bruk. De vanligste typene er flate vange, V-formet og svalehale.

Flate vanger brukes når det er lite krav om at sleiden skal holdes vinkelrett på bevegelsesaksen, eller dersom denne begrensningen overholdes ved hjelp av en annen komponent, eller på annen måte ikke er nødvendig, som for eksempel på sleiden til en dreiebenk .

V-formede vanger begrenser bevegelsen vinkelrett på bevegelsesaksen uten motstand, men gjør lite for å hindre at sleiden løftese vertikalt ved motstand.

Svalehalevanger gir begrensning i begge vinkelrette akser, og brukes vanligvis når vangen løftes vertikalt langs vangene og må hindres å hoppe av. Denne typen har vanligvis justerbar stramhet ved hjelp av en "gib" (en metallbit plassert på en side av svalehalen for å gi justerbar pasning (mulighet for å stramme passformen).^[4]

Den nøyaktige og presise geometrien til vangene (altså deres form, størrelse og flathet) kan fremstilles ved hjelp av en hvilken som helst kombinasjon av fresing (for grovbearbeiding og halvbearbeiding), sliping (for alle trinn i etterbehandling), lepping (av og til for endelig etterbehandling), eller håndskraping (ofte, men ikke alltid), som til slutt sammenlignes med en rettplate som en referanse for planheten, eller andre lignende referanser (eksempelvis presise ringer eller sylindriske rettholter) hvis konkave eller konvekse sylindriske vanger er nødvendig.

Smøring med vangeolje reduserer friksjon, og har et tilsetningsstoff som gjør at den fester seg til vangene vertikalt. Oljen påføres vangene enten med smørenipler eller kan pumpes kontinuerlig gjennom smørekanaler maskinert inn i fronten av vangen. Sistnevnte brukes på sjeppere, der hele vangen er dekket av en del av glideelementet til enhver tid. Enden av vangene er utstyrt med filtviskere for å hindre olje i å lekke ut når sleiden henger over vangene.

Et beskyttelsesdeksel brukes noen ganger over vangene for å hindre metallspon eller andre gjenstander (verktøy, med mer) fra å falle ned på og skade vangene.^[4]

• Lineærlager
• Glidelager