Tynnhornsau

Tynnhornsau
Dallsau, voksne værer (O. d. dalli)
Nomenklatur
Ovis dalli
Nelson, 1884
Populærnavn
tynnhornsau,
dallsau,
steinsau
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenKlovdyr
FamilieKvegdyr
SlektSauer
Økologi
Habitat: terrestrisk, bratt steingrunn med gress
Utbredelse: Nord-Amerika

Tynnhornsau (Ovis dalli) er en art i slekten sauer (Ovis), som videre inngår i gruppen sauer og geiter (Caprini) i kvegfamilien (Bovidae). Arten består som to distinkte underarter.

Taksonomi

Søye
(O. d. dalli)
Steinsauer, to søyer og ett lam
(O. d. stonei)

Det er beskrevet er rekke lokale varianter, men kun nominatformen og stonei anerkjennes som distinkte underarter.[1]

Biologi

Dallsau (O. d. dalli) har en kroppslengde på cirka 130–180 cm og en skulderhøyde på cirka 91–109 cm, mens vekten typisk utgjør cirka 73–114 kg. Halen utgjør cirka 7–11,5 cm og horna måler cirka 80–100 cm.[2] Søya har en kroppslengde på cirka 130–160 cm og en skulderhøyde på cirka 78–89 cm, mens vekten typisk utgjør cirka 45–50 kg. Halen utgjør cirka 7–9 cm og horna er spinklere og betydelig kortere enn hos værene.[2]

Underarten dallsau inkluderer den lokale varianten kenaiensis (kenaidallsau).[2] Dallsau har i hovedsak hvit eller kremhvit to-lags pels, men fargene kan variere litt gjennom utbredelsen. Underullen er fin og tett, mens dekkhårene er lange, stive og hule. Noen sorte hår på halen er vanlig. Hvitt akterspeil og hvite ekstremiteter. Vinterpelsen blir tykkere. Værene har sorte klover, mens søyas kan være lysere.[2] Dallsau er mest tallrik.[2]

Steinsau (O. d. stonei) blir noe større enn nominatformen og har en kroppslengde på cirka 130–180 cm og en skulderhøyde på cirka 91–109 cm, mens vekten typisk utgjør cirka 73–122 kg. Halen utgjør cirka 7–11,5 cm og horna måler opptil 127 cm.[2] Søya har en kroppslengde på cirka 130–160 cm og en skulderhøyde på cirka 78–89 cm, mens vekten typisk utgjør cirka 45–50 kg. Halen utgjør cirka 7–9 cm og horna er spinklere og måler cirka 15–20 cm.[2]

Underarten steinsau inkluderer de lokale variantene fannini (fanninsteinsau), niger (svartsteinsau), liardensis (liardsteinsau) og cowani (logansteinsau).[2] Steinsau har to-lags pels, men fargene kan varierer mye mer, fra nesten hvit til grå, brunaktig grå og nesten sort. Variasjonen kan finnes innenfor samme gruppe dyr. Hodet er alltid lysere enn resten av kroppen. Underullen er fin og tett, mens dekkhårene er lange, stive og hule.Halen er normalt sort og akterspeilet kritthvitt til kremhvitt. Buksiden er hvit. Ekstremitetene har mørk framside og hvite bakside. Vinterpelsen blir tykkere. Begge kjønn har mørke klover.[2]

Arten er fragmentert utbredt over det meste av det vestlige Nord-Amerika, noe som omfatter deler av Alaska i USA og Yukon, Nordvestterritoriene og Britisk Columbia i Canada.[2] Habitatet omfatter arktiske og subarktiske regioner, med klipper, fjell og alpine og subalpine enger.[2]

Inndeling

Inndelingen følger i hovedsak Faysal Bibi (2013) og er i rekkefølge,[3] men med enkelte endringer i henhold til nyere forskning, som Mori, Nerva & Lovari (2019).[4][5]

Treliste

Referanser

  1. ^ Rezaei, Hamid Reza; Naderi, Saeid; Chintauan-Marquier, Ioana Cristina; Taberlet, Pierre; Virk, Amjad Tahir; Naghash, Hamid Reza; Rioux, Delphine; Kaboli, Mohammad; Pompanona, François (2010): «Evolution and taxonomy of the wild species of the genus Ovis (Mammalia, Artiodactyla, Bovidae)». Molecular Phylogenetics and Evolution, 54(2), 2010, s. 315–326. DOI: http://dx.doi.org/10.1016/j.ympev.2009.10.037
  2. ^ a b c d e f g h i j k Castelló, José R. (2016) Princeton Field Guides – Bovids of the World: antelopes, gazelles, cattle, goats, sheep, and relatives. p. 358–361. Princeton University Press, Princeton and Oxford 2016. ISBN 978-0-691-16717-6
  3. ^ Faysal Bibi. 2013. A multi-calibrated mitochondrial phylogeny of extant Bovidae (Artiodactyla, Ruminantia) and the importance of the fossil record to systematics. BMC Evolutionary Biology 2013, 13:166. DOI: http://dx.doi.org/10.1186/1471-2148-13-166
  4. ^ Mori, E., Nerva, L., & Lovari, S. (2019). Reclassification of the serows and gorals: the end of a neverending story?. Mammal Review, 49(3), 256-262.
  5. ^ Michel, S. & Ghoddousi, A. 2020. Ovis gmelini. The IUCN Red List of Threatened Species 2020: e.T54940218A22147055. https://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2020-2.RLTS.T54940218A22147055.en. Downloaded on 10 October 2020.

Eksterne lenker