Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen.

Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Trefningen den 13. august 1713 var en av Peter Wessels mange kamper under elleveårskrigen 1709-1720 og dessuten et typisk sjøslag som skulle kjennpreges av en dumdristighet og en taktisk dugelighet sammen med rent flaks. Der hadde han blitt tatt under angrep av to linjeskiper hver på mellom 42 og 50 kanoner og overlevde.

Etter Wessel fikk sin kjær tilkommende fregatten Løvendals Galei i mai 1712 etter å ha deltatt i slaget ved Fladstrand der hans rekognoseringsinnsats var meget viktig, var han innblandet i en affære omkring en krigslist fra svenskene på innseilingsruten mellom Nordsjøen og Göteborg i juni 1712 som ført til schoutbynacht Wilsters krigsrett der han var fradømt sin stilling. Han blir siden tilkalt sammen med deler av Nordsjøeskadren til København for å sluttet seg til hovedflåten under Ulrik C. Gyldenløve i september 1712.

I Østersjøen gjorde Wessel seg bemerket ved sine dyktige kryssertokter og grundig oppfølgning av varsel og observasjon med en fast hurtighet og deltok i den selsomme Rügen-affæren mot nordsiden av Rügen der manøvrering fremfor sjøslag avgjort utfallet og noen av de få sjøkamper sett under denne affæren var da Wessel for første gang støttet på Vita Örn den 29. september 1712 og måtte slo retrett en sjelden gang. Men han gjorde et godt innsats og blir som belønning forfremmet til kapteinløytnant i oktober.

Kort etterpå dro Wessel til Norge for å deltar i konvoitjeneste mellom Jylland og Norge og blir et yndet transportsmiddel for høytstående personer som visestattholder Vieregg i måndene framover tross et uhell i desember 1712 da to los styrte fregatten på grunn i Oslofjorden ikke langt fra Tønsberg. I året 1713 var han spesielt aktiv på bekjempelse mot kapervesenet som en del av en eskadre med fregattene Søridderen, Packan, Leoparden og Løvendals Galley senere forsterket med Postillon, Windhunden og Søormen.

Konfliktende opplysninger om aktivitetene av Gøteborgeskadren fulgt til en delvis uoversikt fra Wessels side fordi han ment etter å ha fått kontakt med spioner på Båhuslen at svenskene ikke kunne ha syv orlogsskip klar for tokt eller ha nok mannskap for to orlogsskiper som skulle ha blitt klartgjort for et tokt ved slutten av juli 1713. Derfor var han delvis uforberedert på en ubehagelige overraskelse den 13. august 1713 da han så to store orlogsskiper og et koffardiskip ( armerte handelsfartøy ) med dansk flagg.

Den 13. august 1713 var Wessel i konvoitjeneste i farvannet utenfor Göteborg da han så tre skip kom mot seg under dansk flagg og derfor naivt trodde det var de forvarslede linjeskipene Prins Wilhelm og Delmenhorst som var kommet. Men så snart de to orlogsskiper var kommet tett på hans fregatt heist de svensk flagg og angriper hans fregatt med bare 12 sekspunds og 6 firepunds kanoner å svare med mot mellom 88 og 94 kanoner av grovere kaliber. De to kom på hver side av den mindre fregatten som ble dublert eller satt under dobbelt ild fra hver side.

Wessel forsvarer seg hardnakket ved bruk av hans fregattens gode seilegenskaper og søkt å manøvrere seg unna mesteparten av svenskenes konsentrerte ildkraft. Under normale omstendigheter ville ikke Løvendals Galley ha overlevde et møte med to linjeskiper som var robuste todekkerne ved navn Kalmar og Nya Älfborg men kommandanten på den lette fregatten var alt annet enn normal.

Etter tre timers desperate kamp klart til slutt Wessel å reddet seg med svære skader på sitt skip hvis babord reling var skutt i biter, flere kanonkuler hadde slått seg gjennom stevnen og riggingen var hardt medbraket, formasten og baugspydet var skutt i filler. Men han unnslapp og kunne derfor regnet dette som en seier ved å unngår å blir oppbringet av de langt sterkere svenskene. Sjøkampen var hans første demonstrasjon på hans fremragende sjømannskap. Han hadde ufattelig flaks at svenskene var først interessant å erobre hans skip intakt og hadde rettet deres ildkraft mot hans rigging som var ganske medtatt med mange hull gjennom seilene.

Så vil Wessel går etter koffardiskipet som lå til lovart mens linjeskipene lå i le uten av stand til å slå opp i motvind. Men det ene av linjeskiper rettet tre knusende salver da koffardiskipet hastig sluttet seg til sin eskorte. Wessel måtte snur og trakk seg vekk med store skader, men bare en var såret med en skulder knust av en kanonkule. Hadde svenskene brukt skråsekk istedenfor kanonkule og hadde Wessel vært mindre dyktig, kunne trefningen ha blitt et blodbad.

Sjøtrefningen satt sine spor på Peter Wessel som nå blir mistenksomt overfor fremmede skip selv med dansk flagg og var ikke lenge nølende ved å bruke falsk flagg for å kom nær sitt tiltenkte bytte. Dessuten skal overraskelsesangrepet ha fortørnet ham til slik grad at han skrive hardhendte brev til guvernøren i Göteborg lik etter trefningen og et annet brev i oktober 1713.

Han hadde fått hørt at det var satt dusør på hans person etter å ha ferdet i et år med stort hell mot svenskene og trodde at linjeskipene var sendt mot ham alene. Det var ikke riktig, men guvernøren etter det første brevet var rasende over tonen i innholdet og derfor tok kontakt med den danske kongen som fikk overrekket klagemål fra sin fiende. Så snart Frederik IV hadde forstått hvordan det lå an, kunne man ane en viss kongelige latter fra hans side idet han svare lettfattet at Wessel ikke skulle straffes for sin uforskammethet.

Etter trefningen vendt Wessel tilbake til konvoien på 22 skip som hadde blitt ført til Amsterdam i forveien og som nå vente på å blir ført tilbake til Flekkerøy fra Amsterdam i Nederland. I Nederland blir reparasjonene som var startet lik etter trefningen, fullført på hans regning dersom han var nødt til å ta et privat lån på 1338 gylden.

• Jørgen H. Barfod Den Danske Flådes Historie 1660-1720 Niels Juels flåde 1997 ISBN 87-00-30226-0
• Dan H. Andersen Tordenskjold En biografi om eventyreren og sjøhelten 2006 ISBN 82-430-0373-8