Diagram over solsystemet som viser planetenes og dvergplanetenes plassering i heltall, og avstanden Solen–Neptun normalisert til 100. Tallene er forskjellige fra Bode-sekvensen, men viser de harmoniske resonanser som genereres av gasskjempenes gravitasjon.
Oppdagelsen av planetenUranus i 1781 syntes tilsynelatende å bekrefte hypotesen. Hypotesen var også drivkraften bak oppdagelsen av dvergplanetenCeres i 1801, ettersom den matematiske formelen viste et tilsynelatende «gap» eller en manglende planet mellom Mars og Jupiter. Oppdagelsen av Neptun i 1846 diskrediterte loven siden banen ikke var i nærheten av den forutsagte posisjonen.
Det finnes i dag ingen anerkjent vitenskapelig forklaring på hvorfor formelen gjelder. Mange hevder at den bare er et sammentreff.
Loven gir bare et anslag – Merkurs egentlige bane (k=0) er 0,38 AU og Mars' bane (k=4) er ved 1,52 AU. Ceres, en dvergplanet i asteroidebeltet, ligger ved k=8. Alle legemer i solsystemet passer ikke inn i mønsteret. Neptun er mye nærmere enn hva som ble forutsett, mens Pluto ligger ved den baneverdien som Neptun får.
Det finnes i dag ikke noen vitenskapelig forklaring til hvorfor formelen gjelder. Mange hevder at den bare er et sammentreff.
Titius-Bodes lov er formulert med et heliosentrisk solsystem i tankene. Beregninger av Sven-Ingmar Ragnarsson fra 1994 viser at Titius-Bodes lov faktisk stemmer bedre overens med de virkelige avstandene i en joviansk modell med Jupiter i systemets sentrum.[1]
