The Dream Syndicate er et amerikansk gitarbasert rockband innen sjangerne støyrock og alternativ rock[1] fra Los Angeles, California. Det var aktiv fra 1981 og til 1989, men har vært gjenforent siden 2012. Gruppa er assosiert med nypsykedelisk og Paisley Underground-bevegelsen,[1] og i henhold til avisen Los Angeles Times «rocket det med den høyeste grad av utøylet lidenskap og overbevisning».[2] Selv om de aldri slo igjennom bredt kommersielt, har de fått betydelig anerkjennelse, særlig for deres låtskriving og gitarspill. Lederen av bandet, Steve Wynn, dannet bandet på nytt i 2012 (men uten Kendra Smith), og et femte album ble annonsert i februar 2017.[3]
Historie
Det var under deres studieopphold på University of California, Davis, at Steve Wynn og Kendra Smith spilte sammen (med de senere medlemmene av True West Russ Tolman og Gavin Blair) i bandet The Suspects. Etter at Wynn flyttet tilbake til Los Angeles spilte han inn en single, «15 Minutes» som et farvel til musikken, da han mente at hans 15 minutters berømmelse var over med The Suspects. I stedet, mens han øvde med bandet Goat Deity, møtte han Karl Precoda. De to startet et nytt band, der bassisten Precoda i stedet ble gitarist. Kendra Smith ble bassist, og dro med seg trommeslageren Dennis Duck (Mehaffey), som hadde stor lokal kredibilitet fra det Pasadena-baserte bandet Human Hands.
Dennis Duck foreslo bandnavnet The Dream Syndicate som en referanse til Tony Conrads tidlige New York-baserte eksperimentensemble fra tidlig 1960, Theater of Eternal Music, der også John Cale var et av medlemmene.
Den 23. februar 1982 holdt the Dream Syndicate sin første konsert på Club Lingerie i Hollywood. En fire-låters EP ble spilt inn i hjemmet til Tom Mehren i Pasadena med Paul B. Cutler som lydtekniker og produsent, som ble utgitt på Steve Wynns eget selskap Down There.
Bandet fikk umiddelbar lokal suksess med sine lange og aggressive konserter med feedback-infiserte improvisasjoner over egne låter, og ble snart en farsott på amerikansk collage-radio. Tydelige innflytelser til bandets lydbilde var The Velvet Underground (og the Dream Syndicate ble ofte kalt VU-revitaliserere) og Television, men også inspirasjoner fra Quicksilver Messenger Service, Creedence Clearwater Revival, og Neil Young. Bandet ble mer eller mindre kjent over natten, og holdt en rekke konserter, deriblant også noen få i Norge.
Bandet ble signet av Slash Records, der underselskapet Ruby Records slapp debuten The Days of Wine and Roses i 1982. Året etter kom utgivelsen Tell Me When It's Over som A-side på en EP utgitt på Rough Trade Records. EP-en inneholdt også en konsertversjon av Neil Youngs «Mr. Soul». Kendra Smith forlot bandet for å bli med David Roback fra Rain Parade og stifte bandet Opal. David Provost overtok hennes plass i The Dream Syndicate.
Albumet The Medicine Show ble spilt inn i 1984 i San Francisco med produsent Sandy Pearlman, kjent som produsent for Blue Öyster Cult og The Clash. Albumet ble ikke noen kommersiell suksess, og bandet gikk midlertidig fra hverandre før de varmet opp for R.E.M. og U2 og slapp 5-låters EP-en This Is Not the New Dream Syndicate Album - Live (1984), den siste utgivelsen med Karl Precoda på gitar. Han ble erstattet av bassisten Mark Walton. Bandet forlot A&M Records etter at plateselskapet refuserte demoen til «Slide Away», som seinere ble gitt ut i sin demoform på utgivelsen It's Too Late to Stop Now.
I 1985 skrev Wynn og Dan Stuart fra Green on Red 10 låter som de spilte inn med blant andre Dennis Duck, som ble gitt ut av A&M som Danny and Dusty: The Lost Weekend, en skive som i dag er svært vanskelig å oppdrive på vinyl.
Etter en kort pause fikk Wynn, Duck og Walton med seg Paul B. Cutler fra goth-bandet 45 Grave for å danne den siste versjonen av The Dream Syndicate. De spilte inn to studioalbum, Out of the Grey (1986), produsert av Cutler, og Ghost Stories (1988), produsert av Elliot Mazer (som stod som produsent bak atskillige Neil Young-album, deriblant Harvest og Time Fades Away). Et konsertalbum, Live at Raji's, produsert av Mazer, ble også spilt inn før Ghost Stories, men utgitt etterpå.
Etter bandets oppløsning i 1989 er det gitt ut flere utgivelser: 3½; The Lost Tapes 1985–1988, en samling med uutgitte låter produsert av Vitus Matare (fra The Last og seinere Trotsky Icepick, og The Day Before Wine and Roses, en live radio konsert tatt opp før den offisielle utgivelsen.
Dream Syndicate har spilt flere konserter i Norge på 1980-tallet. Den første var på Oslo-klubben Ratz. Om det skrev musikkskribent Tom Skjæklesæther:
«De første fem minuttene av The Dream Syndicates konsert på rockklubben Ratz i Oslo i 1984 var tre hundre sekunder kondensert rockmagi. Om noen hadde lykkes med å fange det som skjedde, på et ordentlig lydopptak og med 3D bilde, så hadde begivenheten for ettertiden vært den internasjonale målestokken for Rock. Så massivt, så autoritært, så krystallklart.»[4].
Steve Wynn fortsatte som soloartist, men fortsatte med å spille mye av The Dream Syndicates materiale på sine konserter. Signaturlåter i denne sammenheng har blitt låtene «Boston», «See That My Grave Is Kept Clean», «Weathered and Torn» og selvfølgelig «Days of Wine and Roses». Mark Walton fortsatte i bandet Continental Drifters.
Bandet gjenoppsto igjen 21. september 2012, som et 30-årsjubileum på Festival BAM, i Barcelona i Spania.[5], og har etter dette fått utallige konsertforespørsler igjen. Dette har ført til at bandet er i gang igjen, og det fører dem også til Norge og Rockefeller 25. mai 2013.
Album
The Dream Syndicate EP (1982)
The Days of Wine and Roses (1982)
Medicine Show (1984)
This Is Not the New Dream Syndicate Album......Live! (1984)
