Norsjø–Skienkanalen, med slusene i Skien og ved Løveid ble bygget i perioden 1854–1861, og er den eldste av de to kanalene. Denne kanalen forbinder Norsjø med Bryggevannet i Skien, og med Frierfjorden i Bamble. Elvestrekningene mellom Norsjø og Frierfjorden heter Farelva (en sidegrein av denne ved Skotfoss, der kanalløpet går, heter Meierelva) og Skienselva, som i Porsgrunn endrer navn til Porsgrunnselva.[1][2]
Bandak–Norsjøkanalen eller Bandakkanalen er den andre opprinnelige kanalen og ble åpnet i 1892. I Europa ble denne kanalen i europeiske reisehåndbøker betegnet som et «verdens åttende underverk» da den var ferdig. De naturlige, men regulerte innsjøene og elvestrekningene langs Bandakkanalen heter Bandak, Strauman, Sundkilen, Kviteseidvatn, Fjågesundstraumen, Flåvatn, Straumen, Apalnesfjorden, Eidselva og Norsjø. De store innsjøene langs Bandakkanalen (Bandak, Kviteseidvatn og Flåvatn) kalles Vestvannene. Bandak–Norsjøkanalen ble fredet fra 19. juni 2017.
Tradisjonelt har man også omtalt vannveien fra Heddalsvatnet ned Sauarelva til Norsjø ved Ulefoss som «Østkanalen». «Kanal» er i denne sammenheng objektivt en feil betegnelse, ettersom en kanal er gravd ut av mennesker, enten mellom eller langs vassdrag. Betegnelsen er likevel funksjonell, og altså et historisk faktum.
Fløtningskanal
Båt inn i Ulefoss sluser i Eidselva ved Ulefoss tidlig på 1930-tallet. De to løftekamrene stod ferdig i 1892. Flåtene med stokker ved sagbruksanleggene på den regulerte sagsida av elva ble sluset kontrollert gjennom kanalen, mens vannet fosser forbi på den andre. Fossen, skogen og malmen la grunnlag for omfattende industri på stedet.
Tømmer ved Løveid sluse i Norsjø–Skienkanalen, den første delen av Bandakkanalen som ble bygd 1854–1861. Kanalen ble anlagt for transport av varer og passasjerer, for tømmerfløting og for å motvirke flom.
Bandakkanalen ble bygget hovedsakelig for transport av varer og passasjerer, tømmerfløting og for å motvirke flom. Dette siste ved at man slapp de store tømmervasene av stokker som samlet seg i de trange delene av elveløpene, for eksempel i Steinfoss og Vrangfoss, og som demte opp vannet, slik at det satte betydelige innmarksarealer i Lunde under vann.
Tømmerstokkene ble tradisjonelt merket med merkeøks med skogeierens merke, og ble så sendt nedover vassdraget på egen hånd (som «løstømmer»), for så å bli samlet opp ved sagbrukene på Ulefoss og i Skien. Her ble tømmermerkene registrert og stokkenes volum målt, og kvantumet ble ført inn i protokollen på skogeierens navn, for senere oppgjør.
Etter kanaliseringen ble tømmeret samlet i flåter, som kunne sluses ned kontrollert. Dette var et stort fremskritt. Den gammeldagse fløtingen av drivende enkeltstokker påførte nemlig skogeierne store økonomiske tap, både fordi stokker forsvant (sank eller ble ødelagt i vasene) og fordi stokkene kunne bruke flere år på turen ned til sagbrukene, noe som førte til pengemessige tap, ved at skogeierne ikke fikk inn tømmeroppgjør før lang tid i etterkant.
Ferdselsåre
«Kristiania-Bergen over Skien-Bandakkanalen-Haukelid-Odda», kart fra 1902 som blant annet viser antall sluser og høyde-og lengdeprofil for kanalanlegget.
Slusene ved Vrangfoss på 1880-tallet. Anlegget i Bandak-Norsjøkanalen i Eidselva (Lundeelva) mellom Flåvatnet og Norsjø er del av Telemarkskanalen. Kanalen forbi juvet ble bygd 1887–1882 og består av fem løftekamre.
Nedre sluseport i Lunde sluse i elva Straumen ved tettstedet Lunde i Nome kommune. Anlegget sto ferdig i 1892. Slusekammeret har en løftehøyde på tre meter.
Foto: 2007
Kanaldamperen «Telemarken» ved Ulefoss på kanalstrekningen mellom Norsjø og Bandak juni 1902.
I Telemarkskanalen er det 8 sluser som tilsammen består av 18 slusekammer (løftekammer). Vannveien mellom Skien og Dalen i Telemark er 105 km lang og har en høydeforskjell (løftehøyde) på 72 m. Det største sluseanlegget er Vrangfoss som har fem slusekammer og en løftehøyde på 23 m.
Arkivmaterialet etter de to anleggene Norsjø-Skienskanalen og Bandak-Norsjøkanalen er holdt samlet under navnet Telemarkskanalenes arkiv. De to anleggene hadde tidvis felles administrasjon og arkivdanning, og det er dels felles og dels separate arkivserier for de to virksomhetene. Arkivet dekker tidsrommet fra anleggsperiodens start i 1850-årene og frem til rundt 1980, og består av protokoller som møtebøker, journaler og kopibøker, dokumentpakker, kart, tegninger, profiler og foto. Kanaltrafikken er godt dokumentert og i arkivet er det detaljerte opplysninger om transport av passasjerer og ulike varesalg. Det er egne sluseprotokoller som har blitt ført fortløpende ved slusene, med opplysninger om skipene som passerte, eierne, skipperne og last. Arkivet er svært godt bevart og gir detaljert bilde av hvilken rolle kanalanleggene har spilt i nærings- og samfunnslivet.
Bandak–Norsjøkanalen ble fredet som teknisk kulturminne av Riksantikvaren den 19. juni 2017. I tillegg til selve kanalkonstruksjonen er også seks sluser og åtte kaier omfattet av fredningen.[3] Riksantikvaren presiserte dette slik:
«Fredningen omfatter totalt 75 bygninger og objekter som brygge, sluse, bro, dam-mur og tømmervelte som er viktige deler av infrastrukturen langs kanalen.
Den omfatter også bygningenes eksteriør som materialbruk, overflatebehandling, og bærekonstruksjon. Bygningsdetaljer som piper, vinduer gerikter og listverk er også fredet.»[3]
^ab«Bandakkanalen i Telemark». Riksantikvaren. 19. juni 2017. Besøkt 24. juli 2023. «Formålet med fredningen er å sikre Bandakkanalen som et unikt infrastrukturanlegg med nasjonal verdi knyttet til tømmerfløting, transport og samferdsel i perioden fra slutten av 1800-tallet og fram til siste halvdel av 1900-tallet. (---) Fredningen omfatter totalt 75 bygninger og objekter som brygge, sluse, bro, dam-mur og tømmervelte som er viktige deler av infrastrukturen langs kanalen. | Den omfatter også bygningenes eksteriør som materialbruk, overflatebehandling, og bærekonstruksjon. Bygningsdetaljer som piper, vinduer gerikter og listverk er også fredet.»
,_Norway-LCCN2001700752.jpg)
