Takmark var i norsk middelalder et område utenfor bybebyggelsen og som var underlagt byloven og byens administrasjon. Grensen for området gikk ved de såkalte «takmerkene». Opprinnelig betegnet «takmark» hele byens jurisdiksjon, og gikk senere over til å bety byens ubebygde område eller bymarken.

På norrønt var intetkjønnsordet «takmerki» eller «takmork» et punkt eller et merke ved ytterkanten av et område. En rekke slik punkter dannet en grenselinje. «Takmark» var et hunnkjønnsord om området begrenset av takmerkene.^[1] Det opprinnelige ordet var trolig takmerkene i betydningen grensemarkører som ble brukt i byloven av 1276. Senere ble takmark i betydningen bymark eller byens utmark dominerende. Innenfor takmerkene dømte domstolene etter byloven og før 1276 etter bjarkøyretten. Utenfor takmerkene gjaldt landskapslovene (for eksempel Gulatingsloven, Frostatingsloven) og etter 1274 Magnus Lagabøtes landslov. Fremmede kjøpmenn som kom innenfor takmerkene med sine varer var forpliktet å omsette disse i byen og ikke føre varene videre. Den eldre Gulatingsloven fastsatte at alt det som er gjort i kaupangen, det skal en skifte etter kaupangsretten.^[1]

Magnus Lagabøtes bylov av 1276 definerte den egentlige byen Bergen som det tettbygde området på Vågens østside (rundt Bryggen). Utenfor selve byen var det et langt større område ut til byens takmerker (det vil si grensemerker). Innenfor takmerkene var takmarken. Takmarken var kongens allmenning som folk kunne utnytte økonomisk. I Bergen omfattet dette Fløyfjellet til Blåmanen, Sandviksfjellet, Store Lungegårdsvann, Nordnes, Sydnes, Nygård, Møhlenpris, og Sandviken til Stormølleelven. I kongens allmenning kunne befolkningen ha husdyr på beite, drive fiske og fangst, plukke bær, hugge ved og samle kvist.^[2]

Trondheims takmark omfattet Kalvskinnet, Ila og Bymarka.^[3] Byloven av 1276 beskriver også Oslos og Tunsbergs takmark. For de yngre byene Stavanger og Hamar mangler slike opplysninger.^[1]

Byloven fra 1276 angir Oslos takmerker, byens grenser, ved blant annet Tøyenbekken, Eikabergkleiva, ut i vågen på høyde med Akersneset og tilbake til Tøyenbekken.^[4] Dette tilsvarer omtrent Gamlebyen, deler av Vålerenga og Grønland, og halvparten av Bjørvika samt den bratte skråningen ovenfor Loenga mot toppen av Ekeberg.^[1]

For Tønsberg nevnes på 1300-tallet at takmerkene skal være som fra gammelt av, noe som tyder på at grenser for byens jurisdiksjon er eldre enn byloven av 1276.^[5] I 1667 hadde Bergens innbyggere behov for takmark til sine kyr, hester, gjess og høns, ifølge brev til stattholderen.^[1]

Grunnen innenfor takmerkene antas opprinnelig å ha vært kongens eiendom. Private grunnstykker var gitt eller skilt ut av kongens. Mens kongen forbeholdt seg eiendomsretten over bymarken var denne en form for allmenning der innbyggerne hadde en viss bruksrett. Det er usikkert hvor omfattende bruksretten var og hvor sterkt kongen hevdet sin eiendomsrett, trolig endret dette seg over tid. I utkant av tettbebyggelsen var det i middelalderen klostre og kirkelige anlegg som disponerte grunn til jord- og hagebruk. Bergens takmark var den største av middelalderbyene i Norge, omtrent seks-syv ganger så vidstrakt som Oslos. Mens Bergens takmark i stor grad besto av relativt uproduktive fjell, var Oslos takmark 1000 dekar omkring Alnas utløp i fjorden.^[1]