Symeon Lukatsj kom fra en bondefamilie[2] og hadde allerede antydet trangen å bli prest i sin tidlige ungdom. Etter at han ble uteksaminert fra gymnasiet begynte han å studere ved prestseminaret i Stanislaviv. Dtudiene ble avbrutt i to år under Første verdenskrig, men han fullførte dem i 1919.[3]
Prest
I 1919, den eksakte dato er ikke kjent, ble han presteviet av biskopen av Stanislaviv, Hryhorij Khomysjyn. Deretter fulgte et kort virke i en menighet før han ble kalt til seminaret som spiritual.
Biskop
Etter andre verdenskrig vedvarte sovjetiske styrker sin okkupasjon av det vestlige Ukraina og fremmet med vold innlemmelsen av Galicia i den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk. Biskopen av Stanislau (nå Stanislavov), Hryhorij Khomysjyn, erkjente raskt farene dette innbar for ham selv og hans embedsutøvelse, og dermed for den gresk-katolske kirke i Ukraina. I april 1945, innen han ble arrestert i midten av 1945, ordinerte han derfor i hemmelighet Symeon Lukatsj til biskop og utnevnte ham til sin stedfortreder.
Første arrestasjon
I 1949 ble Lukatsj arrestert av NKVD, det russiske hemmelige politi, og anklaget for å ha virket i den kirke som var blitt forbudt av staten og nektet å la den russisk-ortodokse kirke slå til seg denne gresk-katolske kirke. I desember 1949 ble biskop Symeon Lukatsj dømt til ti års fengsel og hardty straffearbeid og sendt til Krasnojarsk i Sibir.[3][4] Fram til løslatelsen i 1956 måtte han arbeide i skogen mange timer hver dag.
Etterpå skrev biskopen i sin selvbiografi:
«Jeg feiret den guddommelige liturgi i en leilighet og i noen få hus. Fra én til 30 personer tok del i gudstjenestene. Jeg døpte også, og ekteviet noen par. Men min samvittighet tillater meg ikke å nevne deres navn, slik at jeg dermed ikke skal bli årsak til at noen av dem som søkte min åndelige bistand skal lide. Jeg handlet i god tro og overbevisning, for tjener av Gudsv vilje, og således kom jeg i fare av å kollidere med statens lover. Finner staten med skyldig, er det jeg selv som tar ansvar og får konsekvensene».[5][6]
Etter løslatelsen viet Lukatsj seg til sjelesorg, men han takket nei til tilbudet om å gå fullstendig under jorden for en tid. Han fortsatte å arbeide i det skjulte, holdt gudstjenester og fortsatte med å gi prestedannelse. I løpet av denne tiden skrev han boken Falske profeter.
Andre arrestasjon
I juli 1962 ble biskop Lukatsj arrestert igjen, hans personlige eiendeler konfiskert og han selv fengslet i Stanislau (nå Ivano-Frankovsk) fengsel. Sammen med ham ble også en annen undergrunnsbiskop stilt for retten, Ivan Slezjuk.[2] Denne gangen ble Lukatsj anklaget for å produsere og distribuere uønskede skrifter og for å styrke katolisismen. Ingen av påstandene ble avvist av biskopen, noe som medførte at han ble dømt til fem års fengsel. Der fortsatte de å avhøre ham.
I fengselet pådro han seg tuberkulose,[5][6] og ble løslatt fra fengselet i mars 1964 av helsemessige årsaker.
Tiden til sin død 22. august 1964 tilbrakte han på hjemstedet.
Saligkåring
Den 27. juni 2001 ble biskop Lukatsj og 24 andre bekreftet som kåret til martyrer og salige av den ukrainske gresk-katolske kirke av pave Johannes Paul II i Lviv.
