Svake verb (også kalt linne verb) er den klart største av de tre hovedverbklassene i germanske språk. De er verb som i urgermansk fikk tillagt et dentalsuffiks (dvs. -d- eller -t-) ved bøying i fortid.^[1]:291 I moderne norsk er dette de verba som danner fortidsform ved at eventuell infinitivsending fjernes og endinger som -(d)de, -te eller -a/-et blir lagt til. Dette skiller dem fra sterke verb, som mangler slik preteritumsending^[2] og heller danner fortidsform ved å skifte rotvokal.

Til tross for at vokalskifte i fortid først og fremst forbindes med sterke verb, oppviser også enkelte svake verb dette, eksempelvis talte av telle og smurte av smøre. Dette kommer av omlyd i urnordisk/norrøn tid.^[3]

Svake verb utgjør det store flertallet i alle germanske språk og er en både åpen og produktiv verbklasse, i motsetning til sterke verb, som i norsk inneholder omkring 200 verb, og preterito-presentiske verb, som i norsk teller omkring 10.^[4]:480

Begrepet svakt verb (likeledes lint verb) er et oversettelseslån fra tysk schwaches Verb, innført av Jacob Grimm. Navnet spiller på at svake verb står i motsetning til de sterke, som hadde «styrke» nok til å uttrykke grammatisk kategori basert på rotvokalskiftet aleine og ikke trengte å støtte seg på endinger.^[5]:51

Den sterke verbklassen danner bøyingsformer ved avlyd og oppstod ved innovativ og radikal omlegging av det indoeuropeiske bøyingssystemet der ulike avlydssteg ble tillagt ulik morfologisk betydning.^[5]:51-52 I løpet av det fellesgermanske språksteget gikk denne måten ut av bruk, og den sterke bøyingsmåten er ikke produktiv i noe datterspråk.^[1]:256 Parallelt med at den sterke bøyingsmåten ble stadig mindre vanlig, oppstod to nye bøyingstyper: svake verb og en mellomklasse, preterio-presentiske (sterk-svake) verb. Disse laga fortidsformer på mer «tradisjonell» måte (i indoeuropeisk sammenheng), med endinger.^[5]:51

I norsk deles ofte svake verb inn i to hovedklasser etter fortidsendinga, der klasse 1 er den største. Klasse 2 er videre delt inn i underklasser etter endinga i perfektum partisipp.^[4] Klasse 1 inneholder mange verb med stammeutgang på konsonantsamband, og dette gjør dem vanskelige å uttale etter mønster i klasse 2. De fleste innlånte ord fra andre språk blir også lagt til klasse 1.^[4] I nynorsk sammenheng kalles klasse 1 noen ganger a-verb og klasse 2 e-verb, etter vokalen i nåtid og fortid. Tabellen viser bøyingsklassene i norsk etter denne analysen:

I denne analysen utgjør klasse 2 i urgermansk klasse 1 i moderne norsk, mens de øvrige urgermanske klassene er slått sammen i klasse 2.

I Norsk Grammatik gjorde Ivar Aasen en annen analyse, bygd på nåtidsending, til landsmålet (nynorsk). I denne analysen består klasse 1 av verb med én stavelse i nåtid (Aasen legger også preterito-presentiske verb til disse, som uregelrette), klasse 2 av verb med nåtid på -er og klasse 3 av verb med nåtid på -ar:^{[6]:211–218}

I denne analysen svarer klasse 3 til klasse 2 i urgermansk, mens øvrige verb er delt inn på nytt.

I engelsk er de ulike bøyingsklassene av svake verb falt sammen til ett bøyingsmønster og går under navnet regular verbs («regelrette verb»). Her har infinitiv og nåtid samme form, bortsett fra at 3. person entall får tillagt -(e)s i nåtid. Fortid dannes med -(e)d (eller unntaksvis -t):

Enkelte svake verb som opphavlig var regelrette har på grunn av lydoverganger i språket fått uregelrett form. Disse blir i moderne engelsk, sammen med sterke og preterito-presentiske verb, regna som uregelrette (irregular verbs). Blant dem er say («å si», fortid said), make («å lage», fortid made) og buy («å kjøpe», fortid bought).

Tysk har i likhet med engelsk tapt skillet mellom de svake verbklassene fra urgermansk og generalisert svake verb til ett regelrett bøyingsmønster, men har beholdt person- og tallbøying. Infinitiv ender på -en (eller -n etter -er og -el). I nåtid blir person- og tallbøyingsendingene lagt rett på verbstammen, i fortid blir endinga -te lagt til først og deretter person- og tallbøyingsendingene. Verb der infinitiv ender på -ten får gjerne innskutt -e- før de fleste bøyingsendinger for å unngå vanskelige konsonantsamband. Eventuell dobbel e blir dratt sammen til enkel (*lieb-te-est > liebtest).

I det urindoeuropeiske språket som urgermansk stammer fra, var det aspekt og ikke tempus (tid) som stod sentralt i verbbøyinga, og hvert verb hadde inntil tre verbstammer som hver uttrykte sitt aspekt: stativ, aorist og imperfektiv verbstamme.^[7]:24 I den sterke verbbøyinga i urgermansk er fortid en fortsettelse av de stative verbstammene (som uttrykte perfektivt aspekt).^[7]:153-157 Urindoeuropeisk kunne også danne såkalt avleda verb med suffiks.^[1]:245 Disse uttrykte en variasjon av hovedverbet, men alltid med imperfektivt aspekt (nåtid).^[7]:27 Følgelig fantes ingen stativ verbstamme å danne fortidsform fra, noe som gjorde det nødvendig å utvikle en ny måte å uttrykke fortid på. Det er på det reine at dette blei løst ved å legge til et dentalsuffiks, dvs. enten -d- eller -t-, men opphavet til dette er ikke entydig forklart. De to vanligeste forklaringene er:^[1]:291-292

• Suffikset stammer fra urindoeuropeisk *dʰ, gjerne ved at den urindoeuropeiske verbalrota *dʰeh₁- blei brukt som etterstilt hjelpeverb til å uttrykke fortid (jamfør engelsk did do) og etter hvert smelta sammen med ordet
• Suffikset stammer fra urindoeuropeisk *t (urgermansk *þ, eller *ð ved Verners lov)

Begge forklaringene har problemer, og det er nå ofte antatt at både *dʰ og *t har spilt inn.^[1]:293

Noen svake verb har opphavet sitt i sterke verb som har fått svak bøying. I norsk gjelder dette for eksempel verbet å flå (fortid flådde), som tidligere hadde sterk bøying (norrønt fló). Dette har hendt i ulikt omfang i dagens germanske språk, og det er også visse skilnader mellom de norske språkformene.

Videre har en del verb som tidligere var sterke fått delvis svak bøying, eksempelvis norsk å stå (perfektum stått). Disse regnes gjerne som uregelrette.

Noen vanlige indoeuropeiske avledningssuffiks overlevde og gav opphav til fire klasser av svake verb i urgermansk. To av klassene, 1 og 4, beholdt aksjonsartvariasjonen^[klargjør] som tilhørende suffiks uttrykte, men hovedfunksjonen til slike suffiks var i urgermansk å lage nye verb.^[1]:254

De første verba i klasse 1 var to hovedgrupper: substantiv- og adjektivavledninger og kausative og iterative verb.^[8]:294 Et betydelig antall av disse er kausativer til sterke verb,^[7]:236 slik som *satjaną («å sette») av *sitjaną («å sitte»). Lydoverganger mellom urindoeuropeisk og urgermansk brakte dem sammen i éi klasse, med *-(i)j- i nåtid (og infinitiv) og *-i- i fortid. Sievers' lov skapte et skille der verb med kort stamme fikk *-j- i infinitiv og nåtid (f.eks. *satjaną, «å sitte»), mens verb med lang stamme fikk *-ij- (f.eks. *sendijaną, «å sende»). Dette suffikset fikk en del følger for flere av datterspråka:

• -j- utløste omlyd av rotvokalen i alle datterspråk utenom gotisk
• -j- gav opphav til konsonantfordobling (geminering) i vestgermanske språk i kortstamma verb med utgang på konsonant (utenom -r)
• -j- førte til palatalisering av eventuelt foregående velar på gammelengelsk
• -j- falt delvis bort i alle datterspråk bortsett fra gotisk og gammelsaksisk: i norrønt i langstamma verb og i øvrig vestgermansk i alle verb unntatt etter r.

Disse overgangene utydeliggjorde skillet mellom kort- og langstammeverb i datterspråka, noe som i praksis delte dem i to klasser.^{[trenger referanse]} De vestgermanske språka fikk også ei tredje gruppe med kortstammeverb med utgang på -r, ettersom konsonantfordobling og påfølgende bortfall av -j- ikke hendte disse (jf. andre kulepunkt over). Eksempler er gammalengelsk erian (å arde, pløye), nerian (å redde, bevare) og styrian (å styre). I vestgermansk var endringene så omfattende at klasse 1 ikke lenger hadde åpenbart bøyingsmønster og opphørte å være produktiv.^[8]:291

Alle datterspråk oppviser verb uten spor av *-i- i fortid. Disse er trolig av de eldste, kan ha unngått å få *-i- på grunn av høy frekvens i språk og synes å danne fortid med samme ending som preterito-presentiske verb (*-þ-) heller enn den brukt til øvrige verb i klassa (*-ð-).^{[8]:299–300} Det kan rekonstrueres i alt sju eller åtte slike, av dem to eller tre der *-i- også mangler i nåtid:^[7]:235

• Uten *-i- i fortid: *bugjaną («å kjøpe», fortid *buht-), *sōkijaną («å søke», fortid *sōht-), *þankijaną («å tenke», fortid *þanht-), *þunkijaną («å synes», fortid *þunht-), *wurkijaną («å virke», fortid *wurht-)
• Uten *-i- i fortid og nåtid: *bringaną («å bringe», fortid *branht-), *brūkaną («å bruke», fortid *brūht-), *būaną («å bu», fortid *būd-)

Disse behandles enten som særtilfeller av klasse 1 eller separat. De har vokal- og konsonantskifte i fortid som gjør at de kan framstå som uregelrette i datterspråka (f.eks. engelsk thought av think), men som skriver seg fra regelrette lydoverganger^[9] som Grimms lov, bortfall av -n- før -h- (med erstatningsforlenging av foregående vokal) og a-omlyd. Enkelte tilfeller av regularisering forekommer i datterspråka, men disse gruppene er ellers i stor grad beholdt. I nordvestgermansk fikk gruppa uten *-i- i fortid endatil flere medlemmer.^[7]:252

Verb i klasse 2 hadde suffikset -ō- (med trimoraisk -ô-, også ført -ȭ-, i nåtidsformene).^[10]:9–10 De nordlige vestgermanske språka (kystgermansk) hadde en alternativ langform -ōja- (utenom i fortidsformene), som går igjen bl.a. i den gammalengelske infinitivsendinga -ian (av *-ōjan).^[10]

Denne klassa var trolig både tallrik og av de mer produktive,^[7]:236 i vestgermansk etter hvert den eneste produktive.^[8]:291 Et sannsynlig opphav til mange verb av klasse 2 er fortidskonstruksjoner bestående av et substantiv i instrumentalis og et verb med betydning «å gjøre» satt i fortid.^[8]:304

Verb i klasse 3 hadde trolig *-(i)j- i infinitiv og nåtidsstammer på *-ai- og *-ja-.

Klasse 3 har i hovedsak to opphav: stative verb og faktitive (kausative) verb.^[7]:236 Ettersom de to gruppene hadde noe ulik bøyingkset *-n- (etterfulgt av en vokal^[11]:71-76) lagt till et adjektiv eller fortidspartisipp (med trykksterk rot^[12]), f.eks. gotisk fullnan («å fylles») av fulls («full»). Verb i denne klassa tok tilsynelatende sterke bøyingsendinger i nåtid i gotisk, men gikk som klasse 2 i fortid. Det er av enkelte foreslått at disse nåtidsendingene er nedarva fra urgermansk, men hovedteorien er at de gjenspeiler et atematisk bøyingsmønster og at klasse 4 har en direkte parallell i verbklasse 9 i sanskrit.^[11]:71

Ettersom ingen verb av klasse 4 er transitive, eksisterer det heller ingen passivformer i denne klassa. Til tross for at suffikset har overlevd i flere datterspråk (bl.a. bokmål: -ne, f.eks. i mørkne), er det bare gotisk som har bevart disse verba som ei atskilt klasse; i gammalhøgtysk er de helst lagt til klasse 3, i øvrig vestgermansk og norrønt oftest til klasse 2.^[8]:313 Dette kan muligens forklares ved at vokalen etter *-n- i suffikset styrte om verbet havna i klasse 2 (*nō) eller klasse 3 (*nē) i nordvestgermansk, men at gammalhøgtysk i stor grad generaliserte *nē og de andre språka *nō.^[11]:75 Denne måten å lage verb på var produktiv i norrønt, men fantes bare som rester i vestgermansk.^[7]:176

• Sterke verb
• Preterito-presentiske verb