Elektrisk strømretning angir den retningen som vi definerer for en elektrisk strøm.

Den klassiske, eller også tekniske strømretningen ble fastlagt før vitenskapen visste hva som egentlig bærer ladninger, eller elektrisk strøm. Den fastla positive ladningsbære som flyter fra kildens plusspol gjennom lasten og inn i kildens minuspol^[1][2]. Det viste seg senere at det er elektroner som er ladningsbærere ved vanlig strømledning. Elektronene er negativt ladde og de beveger seg derfor fra kildens negative pol og mot den positive.

Nå som før brukes den klassiske strømretningen i definisjoner og analyser av elektriske koblinger. Det er alltid denne strømretningen som menes hvis ikke annet uttrykkelig er sagt. Fortegnet til elektronets ladning, negativt, følger av strømretningens klassiske definisjon. Slik oppstår det ingen problemer ved fortsatt å bruke den klassiske definisjonen.

Strømretningen ble fastlagt omkring 1750 av amerikaneren Benjamin Franklin^[3].

Den fysikalske strømretningen betrakter elektronene og retningen blir derfor den motsatte av den klassiske strømretningen.

I halvledere betraktes hull (en fiktiv ladningsbærer, se ellers ladningsbærer) og elektroner som separate ladningsbærere med motsatte polariteter og strømretninger. Dette er likevel en ikke-fysikalsk betraktning som kun tjener til å lette det teoretiske arbeidet. Også i halvledere er det kun elektroner som beveger seg. I halvlederne har elektronene faste mulige plasser i krystallgitteret. Disse plassene kalles hull når det ikke er et elektron til stede. Flytter det seg et elektron fra en hullplass til et ledig hull, er det som om hull og elektron har byttet plass, altså flyter hull og elekroner i motsatt retning.

Denne fiktive oppdelingen i to typer ladningsbærere har preget halvlederteknologiens betegnelse "bipolar".

Elektrolytter består av løste ioner i vann. Disse ionene utgjøres av både kationer og anioner og begge leder ladninger, altså elektrisk strøm gjennom elektrolytten. Ionenes ladninger bestemmes av et over- eller undeskudd av elektroner i forhold til de fastsittende protonene (henholdsvis negativ eller positiv ladning, som gir anioner eller kationer). I elektrolytter beveger ladningsbærere seg altså i begge retninger, og uavhengig av hverandre.