Strandsted er i Norge en betegnelse for en historisk tettbebyggelse eller et tettsted av begrenset størrelse, med nær tilknytning til sjøen, hvilket ikke hadde de formelle rettighetene som var gitt til et ladested eller kjøpstad. Et strandsted oppsto på et sentralt sted i et lokalsamfunn, gjerne omkring et lokalområdes viktigste båtstø med tilhørende naust og sjøboder. Det kunne være en god havn, ofte et sted for skifte av transport, fra land til sjø. Langs den lange kysten til Norge var strandstedet et knutepunkt så lenge den viktigste transporten foregikk til vanns, det vil for de fleste kystregioner i landet inntil midt på 1900-tallet.

Som tettbebyggelse hadde ikke strandstedet størrelse og viktighet til å klassifiseres som by eller ladested. Men et strandsted kunne, om det lå gunstig til, utvikle seg til et urbant samfunn. Når et strandsted fikk tollbod, var skrittet tatt mot ervervelse av byrettigheter, først som ladested, deretter som kjøpstad.

Strandsteder oppstod ved at noen få mennesker slo seg ned og bygget sine hus, naust og brygge på et sted ved sjøen som ble utgangspunkt for handel og lokaltransport. Disse hadde gjerne fiske som binæring, eller ofte som hovednæring. Stedene hadde forutsetning for forskjellige næringer, som handel, losji ved sesongfiskeri, ankringsplass, mulighet for los og skyss. På slike steder var det ofte håndverkere som fant sitt utkomme.^[1] Andre næringer kunne være tømmerfløting, saltkoking og salg av fisk.^[2] Betegnelsen «strandsted» blir brukt i skriftlige kilder fra 1800-tallet uten klargjøring av ordets betydning. Strandstedene på Vestlandet vokste frem der det var et naturlig (landskapsmessig) knutepunkt for handel og transport med et lokalt omland med allmenninger for naust og naturlige havneforhold. Stedene omfattet ofte et miljø av håndverkere og det kunne være tingsted eller ha andre offentlige administrative funksjoner. Liberalisering av handelslovgivningen rundt 1840 stimulerte lokal handel og formannskapslovene fra 1837 førte til vekst i lokale administrative funksjoner, noe som i sin tur ledet til fremvekst av kommunesentrum og «bygdebyer» på 1900-tallet. Noen strandsteder på Vestlandet ble utviklet tidligere blant annet på grunn av transportforholdene, markedsplasser eller privilegier for blant annet gjestgiveri. Lærdalsøyri var et knutepunkt for transport over fjellet mellom Vestlandet og Østlandet, og dessuten en viktig markedsplass. Utne fikk privilegier i 1723.^[3]

Mange av de som bosatte seg slike steder ble kalt strandsittere. Dette var familier som eide hus på leid tomt, men ikke hadde jord.^[2][4] Slike småsteder utviklet seg til å bli små strandsteder, ofte med bare noen titals beboere. Noen strandsteder som også var tollsteder, utviklet seg til større steder med handelsmenn og strandsittere.^[1] For eksempel vokste Sandnes by opp rundt et strandsted der de første strandsitterne er registrert rundt 1650.^[5] Egersund vokste frem som strandsted rundt 1700 på gården Årstads grunn ved Vågen.^[6]

Antall strandsteder økte sterkt på 1800-tallet, bl.a. på grunn av opprettelse av dampskipsruter langs fjordene, og mulighetene for å opprette landhandlerier fra 1850-årene. Strandstedet oppsto gjerne ved kystbygdas gode havn, der de sentrale gårdene fra før av hadde naust og sjøboder, og hvor det enten ikke var fast bosetning, eller bosetningen var begrenset til husmenn.

• Helle, Knut, Eliassen, Finn-Einar, Myhre, Jan Eivind og Stugu, Ola Svein; Norsk byhistorie, urbanisering gjennom 1300 år, Oslo 2006 ISBN 82-530-2882-2
• Nielssen, Alf Ragnar, Berck, Hein B. Hutchinson, Alan, Kolle, Nils og Larsen, Marion Fjelde (2014). Kolle, Nils, red. Norges fiskeri- og kysthistorie. 1 Fangstmenn, fiskerbønder og værfolk – Fram til 1720. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 978-82-321-0424-6. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Brekke, Nils Georg (2006). «Regionale kulturtradisjonar». I Helle, Knut. Vestlandets historie. 2. Bergen: Vigmostad & Bjørke.