Stormen i Øst-India var en kraftig storm som rammet Bangladesh og deler av det østlige India rundt kl. 11 lokal tid den 13. april2010.[1] Den varte i rundt halvannen time, men den mest intense delen strakte seg over 30-40 minutter.[2][3]
Tre dager senere, den 16. april, var det innkommet rapporter om mer enn 140 døde. Minst 91 mennesker døde i den indiske delstaten Bihar[4], 44 i Vest-Bengal og fire i Assam.[5][6]Den 16. april ble det også bekreftet at stormen hadde krevd fire dødsofre og skadet 200 personer i Bangladesh.[7] De fleste døde var kvinner og barn som ble knust da deres hus ble rammet av stormen.[2] Stormen hadde ødelagt over 91 000 hus i India og flere tusen i Bangladesh, samt etterlatt hundretusener av mennesker hjemløse.[8][7] Rundt 300 000 hus ble i hvert fall delvis skadet.[9] Både leirhus og såkalte pukkahus (eng. pucca homes) ble ødelagt av stormen.[10] Nærmere 500 000 mennesker ble hjemløse eller på annen måte berørt av stormen.[4]
Stormen
Ifølge lokale tjenestemenn var stormen en ekstrem nor'wester (en type storm som noen ganger oppstår om våren) som vanligvis dannes over Bengalbukta i løpet av de varme månedene av året.[11]Meteorologen S. I. Laskar uttalte at stormen oppstod som følge av en ustabil atmosfære forårsaket av sterk varme og fuktighet. Han la til: «Dette er helt normalt i forkant av monsunperioden».[2] Stormens kraftige styrke skyldtes sannsynligvis vind som trakk fuktigheten fra Bengalbukta nordover til Nord-Bihar, der den konvergerte med en annen skyformasjon og på den måten dannet en 20 km høy skymasse.[12] Den kjølige luften i skyene ble møtt av varm oppstigende luft fra bakken, noe som førte til at stormen begynte å rotere.[12] Til tross for at det var meldt tordenvær, var en så kraftig storm likevel uventet.[1]
Selv om stormen ikke var en tropisk syklon vekket den minner om syklonen Aila, som tok livet av 155 mennesker i samme område i mai 2009.[11] Et øyenvitne beskrev stormen slik: «Alt var mørkt. Jeg trodde det var verdens ende og at vi skulle dø.»[13] Lokalbefolkningen fikk ingen advarsel om den kommende stormen og de fleste sov da stormen slo til, noe som resulterte i flere dødsfall.[14] Gammelt utstyr med begrenset kapasitet fikk skylden for mangelen på stormvarsler.[15]
Stormen traff nordøstlige deler av delstatene Vest-Bengal og Bihar med antatt vindhastighet på mellom 120 og 160 km/t, og fortsatte deretter videre inn i Bangladesh.[5][11] Den sterke vinden rev ned trær, blåste vekk hustak og dro med seg telefon- og strømledninger.[11] Det ble rapportert at de største materielle ødeleggelsene hadde skjedd i byene Hemtabad, Islampur, Kaliaganj, Karandighi og Raiganj.[11]Purina hadde det største antallet meldte dødsfall.[13] Mange mistet strøm i området, og kommunikasjonsforholdene var vanskelige på grunn av brutte telefonlinjer og ødelagt jernbaneinfrastruktur.[11]Nepal, som er avhengig av India for en del av sin kraftproduksjon, ble også rammet av strømbruddet.[17]
I Araria-distriktet ble et fengsel delvis ødelagt, noe som førte til at over 600 innsatte måtte overføres til et annet fengselsanlegg.[1] I Rangpur ble en politibetjent drept og fem andre skadd da en vegg i Rangpur politistasjon kollapset.[7] Politibrakkene i Raiganj, som huset 300 politibetjenter, ble delvis ødelagt.[18] Taket på flere andre politibygninger ble blåst vekk under stormen.[19]
De første vindkastene ble fulgt av et kraftig regn som forårsaket ytterligere skade på strukturer som allerede var svekket.[11] Det ble også rapportert om omfattende skader på avlinger og husdyr i både Vest-Bengal og Bihar, samt i Bangladesh.[7][10] Mer enn 8 000 hektar med mais ble ødelagt i Vest-Bengal.[20] I Bangladesh ble mer enn 4 000 hektar med mais og såkalt bororis ødelagt av stormen.[7] I Assam ble rismarker, bananplantasjer og annen vegetasjon skadet.[21] På grunn av tidligere haglstormer var avlingene i Assam dårlige allerede før stormen som herjet den 13. april, og avlingene ble ytterligere skadet av en annen sterk storm den 15. april.[22]
Etterspill og redningsarbeid
Redningsarbeidet ble vanskeliggjort av at mange veier, blant annet National Highway 34, var blokkert av trær og telefonstolper som hadde falt ned i veibanen.[19] Medisinsk personell og forsyninger ble raskt sendt til de berørte områdene, og det ble offentliggjort at det ville bli delt ut bistandspakker.[11] Hjelpearbeidere begynte å dele ut ris, tørket frukt, vann og presenninger den 15. april.[14] Imidlertid var mange fjerntliggende strøk fortsatt utilgjengelige den 16. april.[4] Hjelpearbeidere sa at hundretusener av ofre ennå ikke hadde mottatt hjelp den 16. april.[4] At det inntraff en annen regnstorm den 15. april bidro til mer frustrasjon.[23]
Den 16. april krevde delstatsforsamlingen at minister for katastrofehåndtering Devesh Chandra Thakur, som angivelig var på ferie og ikke hadde besøkt de berørte områdene, skulle gå av.[28] Den 22. april kunngjorde INC at det vil dele ut mat og andre forsyninger til stormofre i distriktene Purnia, Kishanganj, Katihar, Araria og Supaul.[29]
Vest-Bengal
I Vest-Bengal var Indias sivile forsvarsminister Srikumar Mukherjee personlig til stede for å følge redningsarbeidet. Per 15. april hadde alle viktige veier og jernbanelinjer til 50 % av befolkningen blitt ryddet for hindringer.[20] Imidlertid hadde noen av de hardest rammede byene i løpet av 16. april fortsatt ikke mottatt offentlig støtte, noe som skapte et utbredt sinne.[30] Mukherjee innrømmet at delstatsregjeringen hadde problemer med å dele ut matrasjoner, og ga mangelen på hjelpearbeidere skylden for det forsinkede hjelpearbeidet.[16][31] Senere ba han tjenestemenn i delstaten om å kjøpe forsyninger lokalt.[31] Ifølge den internasjonale hjelpeorganisasjonen ActionAid hadde kun 7 000 presenninger blitt distribuert i løpet av 17. april.[8] Mukherjee hevdet på sin side at 57 000 presenninger hadde blitt delt ut.[23] Delstatsforsamlingen kunngjorde at det skulle gis pengestøtte på 10 000 indiske rupi til de hjemløse samt en erstatning på 2 lakh rupi til slektninger av de avdøde.[18] En samlet sum på 5 lakh rupi ble satt av til å gjenoppbygge hus, mens et tonn ris samt presenninger var satt av til direkte hjelp.[6]
Det gikk ikke lang tid før ofre for stormen ga utløp for sitt sinne over det langsomme hjelpearbeidet gjennom demonstrasjoner og bruk av vold. I Karandighi satte hundrevis av demonstranter seg på huk på motorveien, slik at den måtte holdes stengt i tre timer den 15. april.[32] Det foregikk også protester i Raniganj.[32] Vest-Bengals hjelpeminister Mortaza Hossain sa den 16. april at «tusenvis av landsbyboere iscenesatte sinte protester foran regjeringskontorene [i Karandighi og Hemtabad] med krav om mer hjelp, og gikk fysisk til angrep på tjenestemenn da de kom for åpne sine kontorer.»[30] Opprørspoliti måtte sendes ut til både Karandighi og Hemtabad.[30] I Hemtabad angrep sinte landsbyboere bygningen til utviklingsblokken og stengte riksveien Raiganj-Balurghat i 30 minutter.[23] Det ble rapportert om raid mot flere landsbykontorer i distriktet Uttar Dinajpur den 16. april.[23] Det kom også anklager om korrupsjon i Karandighi og Raiganj, og noen stormofre hevdet at de bare fikk en del av de utbetalingene som var lovet.[31]
I Karandighi førte sinne til plyndring og senere voldsutøvelse. Rett etter kl. 14:00 lokal tid den 15. april ankom en leveranse på 500 presenninger.[31] Landsbyboere så at det ikke var nok forsyninger til å dekke alles behov, og bestemte seg for å ta saken i egne hender.[31] Enkelte demonstranter tok seg over en vegg, brøt seg inn i lagerlokalet og plyndret det for presenninger.[30] Politiet ble tilkalt, men demonstranter hindret dem i å gå inn i bygget.[31] En av gjerningsmennene uttalte: «Hva annet kunne jeg ha gjort? Regjeringen hjelper oss ikke så vi må hjelpe oss selv.»[31] Rett etter middag den 16. april angrep en sint mobb Panchayat Pradhan Badal Singh og begynte å slå ham.[23] En av gjerningsmennene sa at han ikke klarte å kontrollere sinnet sitt da han så at Singh «delte ut presenninger kun til sine politiske støttespillere».[23] I hele Uttar Dinajpur-distriktet flyktet panchayat-ledere fra sine hjem etter å ha blitt angrepet av sinte landsbyboere.[25]
Den 19. april blokkerte demonstranter National Highway 34 i Panisala i Raiganj underavdeling.[33] Andre samlet seg rundt panchayat-kontoret og krevde mer hjelp.[25] Politiet skjøt skudd opp i luften for å skremme folkemengden bort fra hovedveien, etter at den hadde vært stengt i omtrent en time.[33] Ifølge en rapport var Sosialistisk Unity Centre of India, et indisk kommunistparti, ansvarlig for organisering av veisperring.[33] Senere samme dag, nærmere bestemt kl. 17:30 lokal tid, ble politiet i Sitgram angrepet av 1 500 mennesker som tidligere hadde blitt spredt.[25] To underinspektører ble stygt banket opp og to politibiler ble presset inn i en grøft, før folkemengden ble spredt med tåregass og skudd i luften.[25] Distriktets magistrat Ramanuj Chakrabarty påstod at «fordelingen av forsyninger har tatt seg opp» og at angrepet «var politisk motivert».[25]
Assam
Mat og andre nødvendige forsyninger ble delt ut til stormofre i Assam.[21] «Vi har utført alle mulige tiltak for å gi hjelp og annen økonomisk støtte til mennesker rammet av stormen», understreket hjelpe- og rehabiliteringsminister Bhumidhar Barman.[21] En ex gratia utbetaling på 5 000 rupi ble kunngjort for de pårørende til stormofre, i tillegg til en utbetaling på 300 000 rupi som skal gis på et senere tidspunkt.[22]
Bangladesh
I løpet av den 16. april hadde strømmen kommet tilbake i de fleste rammede områder i Bangladesh, men deler av Rangpur manglet fortsatt strøm.[7] I Dinajpur gikk lokalbefolkningen, som var frustrert over strømmangelen, til angrep på byens kontor for strømlevering den 15. april. Politiet måtte tilkalles for å få kontroll over situasjonen.[7]
