De tre første beskrives offisielt på engelsk som constituent countries («konstituerende land»). Alle tre har tidligere vært selvstendige, det vil si suverenestater, og har hatt egne variasjoner i politisk, juridisk og administrativ status. Fyrstedømmet Wales tapte i 1282 sin selvstendighet og ble i 1536 integrert i England. England og Skottland inngikk union i 1707 og Storbritannia ble dannet. Unionen medførte at de to landenes kroner og parlamenter ble forent. På andre områder ble de enkelte landenes institusjoner bevart. I 1801 ble Irland en del av unionen. Etter delingen av Irland i 1921 er bare Nord-Irland i union med Storbritannia. Det britiske parlamentet er øverste lovgivende forsamling for England, Skottland, Wales og Nord-Irland.
Skottland og Wales er siden 1999 selvstyrende, og har sine egne parlamenter med begrenset lovgivningsrett. England savner et selvstyrende parlament og regjering, men er fortsatt tilstrekkelig særpreget til å kunne betegnes som et land og en nasjon.
Den fjerde riksdelen, Nord-Irland (også kalt Ulster), er ikke et land eller en nasjon, men en del av et land eller en nasjon. Hvilket land eller nasjon er et hett politisk spørsmål, som ligger til grunn for konflikten i Nord-Irland. Offisielt er Nord-Irland en provins.
Noen tilhengere av Cornwalls selvstyrebevegelse hevder at Cornwall burde anerkjennes som et likeverdig medlem av unionsstaten.
