Larvene er blekt beige til hvite, hårløs og uten bein.
Foto: Pavel Krok
Stor husflue (Musca domestica) er en vanlig flue i hus, og en av de dyreartene som er mest utbredt i verden. Den er også den mest velkjente fluen, og et skadedyr som medvirker til spredning av alvorlige sykdommer.
Utseende
De voksne fluene er 5-8 millimeter lange. Mellomkroppen er gråaktig, med fire mørke langsgående linjer på ryggen. Undersiden av bakkroppen er gulaktig eller blekt orange. Hele kroppen er hårbekledt. Fasettøynene er rødaktige. Hunnene er noe større enn hannene. Hanner har øyne som støter sammen, mens hunner har en liten avstand mellom øynene.
Som alle tovinger har stor husflue bare ett par vinger. Det bakre vingeparet er redusert til to svingkøller som bidrar til stabiliteten under flukten.
Levevis
Hunnen kan legge opptil 500 egg i fem grupper med ca. 100 egg. I løpet av et døgn klekkes larvene. De livnærer seg vanligvis av dødt og forråtnende organisk materiale, som kjøkkenavfall og avføring. Larvene er blekt beige til hvite.
Stor husflue har fullstendig forvandling, også kalt metamorfose. Etter flere hudbytter, kryper larvene til en tørr og sval plass for å forpuppes, et hvilestadie der larven utvikler seg til den voksne fluen. Puppen er rød til brun. Senere klekker den voksne fluer. De voksne fluene lever mellom en halv til en måned, og vokser ikke noe i dette stadiet. De små fluene man kan se er ikke yngre enn de store, de har bare hatt dårligere tilgang til mat i larvestadiet.
36 timer etter at hunnen har kommet ut av puppen, er hun mottakelig for befruktning. Hannen bestiger henne bakfra. Hannene hevder revir mot inntrengende hanner og forsøker å befrukte alle hunner som kommer inn i reviret.
Underarter
Stor husflue inndeles i to underarter; europeisk husflue (Musca domestica domestica Linné 1758), og orientalisk husflue (Musca domestica vicina Macquart).
Evolusjon
I en artikkel i The Canadian Entomologist[2] beskrives hvordan man i laboratorium har hatt «systemer» med husfluer og en parasitt (Nasonia vitripennis), som har fått gå i totalt 50 generasjoner.
I ett system fikk samme fluer forplante seg generasjon etter generasjon, og parasittoiden kunne der utøve sitt seleksjonstrykk. I et annet system ble de fullvoksne fluene i hver generasjon erstattet med fluer som ikke hadde vært utsatt for parasittoiden.
Parrende stor husflue.
Allerede innen fire generasjoner kunne man se tegn på begynnende resistens i det første systemet. Forskjeller kunne etter hvert måles på bl.a. puppevekter, puppestadiets lengde og puppedødeligheten.
^N. Zareh, M. Westoby och D. Pimentel. 1980. Evolution in a laboratory host-parasitoid system and its effect on population kinetics. The Canadian Entomologist. (112: 1049-1060 (1980)
