Ved utgravninger som har avdekket spor etter kirker fra 1000-tallet i Norge, er det funnet lite av selve bygningene. Det som er bevart, er restene av bygningen etter at den ble revet og grunnen jevnet for den senere byggeprosessen. Sporene viser stolpehull med spor etter stolper, rester av fundamentgrøfter mellom stolpehullene og antydning til gulvflater. I noen få tilfeller er det rester av stolpene som en har antatt bar huset.
Stolpeteknikken
Jordgravne hjørnestolper
Ved å løfte stavplankene opp fra bakken og sette dem på sviller innspent mellom kraftigere hjørne- eller mellomstolper, ble faren for råteskader mindre. Mellom hjørnestolpene hvilte veggen på svill, noe som førte til at veggen i seg selv ikke lenger trengte å være selvbærende. Man kunne derfor benytte spinklere materialer i denne delen av konstruksjonen. Hjørnestolper av grovt rundtømmer kunne stå relativt lenge før de råtnet. De ble behandlet på samme måte som de jordgravne stavplankene for å unngå for tidlig forråtnelse. De arkeologiske sporene gir ikke klare svar på nøyaktig hvordan stolpe og svill var føyd sammen. Etter at stolpen var satt i hullet ble det fylt tilbake masse og rundt stolpen ble det satt en stenskoning.[1]
Hull etter stolpekirker, ofte med rester av de tidligere stolpene, er funnet under eller nær flere stavkirker og på steder hvor sagn forteller at det skal ha stått kirker. Det er påvist rester etter ca. 25 stolpekirker i Norge, og indirekte spor av 7-8 til.[1]
Trolig ble denne teknikken tatt i bruk i en tidlig fase av kristningen av Norge. Mange av de tidligste kirkene i Norge var trolig bygget med denne teknikken, men ingen slike byggverk har overlevd inn i vår tid. Vi må derfor gå ut fra at denne teknikken nok kunne forlenge byggverkets levetid, men ikke i århundrer. Om det tross alt skulle ta lang tid før råteskader i stolpenes nedre ende gjorde rivning nødvendig, er det sannsynlig at disse kirkene likevel ville ha blitt revet forholdsvis kort tid etter oppførelsen, fordi mer avanserte konstruksjoner med stolpereisning på sviller i mellomtiden var kommet i bruk. Nye og mer avanserte forbilder kan skapt et fornyelsespress. Rester av tidligere byggverk som er funnet i noen av våre senere stavkirker kan ikke sikkert påvises å ha vært brukt i stolpekirker. De eldre bygningsdelene som er gjenbrukt eller funnet under gulvet i den nåværende Urnes stavkirke i Luster, skriver seg således fra dens forløper fra omkring 1070-1080, hvor både stolper og veggplanker sto på sviller.[2]
Forhistorie
Bygninger med jordgravde stolper har en lang historie.
Ved stolpenes fotpunkt ble størstedelen av taklasten overført til jorda eller fjellet, ofte med en stor helle i bunnen av stolpegropen som stolpen stod på, eller ved å la stolpen hvile på en nedgravet svill som virket som trykkfordeler.[trenger referanse] Noen stolper ble satt på flate steinheller, andre i groper i bakken og noen i grøfter som etterpå ble fylt med jord og stener, etter den lokale skikken.[trenger referanse]
Jørgen Jensenius anslo at stolpekirkene ble mindre vanlig rundt år 1100, men at det fortsatt ble reist stolpekirker på 1200- og 1300-tallet.[1]
Grunnen til at det er funnet så få spor etter kanskje flere hundre kirker som antas ble reist på 900- og 1000-tallet[trenger referanse] er: Mellom hjørnestolpene kan det ha vært innspent sviller som må ha hvilt på et fundament. Et slikt fundament kan ha vært en tørrmur lagt på bakken. Da treskipet skulle rives ved byggingen av ny kirke, kan stolpene ha blitt trukket rett opp av hullene. Etter rivningen har svillens fundament blitt fjernet sammen med alle kulturlag fra stolpekirken.[trenger referanse]
Siden det bare er bevart arkeologiske spor etter veggkonstruksjonene, har få forskere våget å rekonstruere en stolpekirke. Det er av noen antatt at stavkirkene har lignet på de eldre kirkene og at det kunne danne basis for rekonstruksjoner.[trenger referanse] Men går man inn i spørsmål om konstruksjoner og materialbruk, blir spørsmålet uhyre vanskelig.[trenger referanse]
