Banen ble åpnet i 1891 (det var da Raith Rovers startet å bruke banen, men banen var der tidligere også) og har sitteplasser til 10 104 tilskuere i dag. Stadionet befinner seg i Kirkcaldy, Fife. Banen kan ses tydelig fra jernbanelinjen som går mellom Edinburgh Waverley og Aberdeen.
Hovedtribunen har en uvanlig L-form og huser spillernes garderober og en supporterbar. Den ble tegnet av den kjente fotballstadionarkitekten Archibald Leitch og ble finansiert delvis etter salget av Alex James til Preston North End i 1925. Resten av finansieringen av hovedtribunen kom fra et lån som ikke ble endelig tilbakebetalt før i 1946. Ståplassene på det gamle stadionet manglet tidligere tak, unntatt en overbygd seksjon, populært kalt for "the coo shed" ("kuskuret"), som var plassert i forlengelsen av hovedtribunen, og som strakk seg omtrent totredjedeler langs gressmatten. Resten av tribunene (bl.a. tribunen langs jernbanelinjen), unntatt de overbygde ståplassene, ble etter hvert erstattet av betongtribuner bak målene i nord- og sørenden. Dette arbeidet ble gjort på 1950-tallet, da et tak ble reist på hver kortside, for å gi delvis ly til supporterne. Noe som var typisk for mange fotballstadioner på den tiden, var at klubben solgte reklameplass på asbesttakene på de områdene som hadde tak, til firmaer som R'bt Hutchison & Co (Youma-brød), The Evening Dispatch, Nelsons Cigarettes og Barnett & Morton Ltd, den lokale jernarehandleren, som reiste takene. Kort tid etter at de ovenfornevnte tribunene ble oppgradert, ble det reist fire store flomlysmaster, som minner om de som står på Tynecastle, slik at det også kunne spilles midtukekamper der året rundt. Mesteparten av tribunene, som ble reist på 50-tallet, fikk også tak (slik normen hadde blitt), og ble finansiert med salget av kjente spillere, for eksempel Jackie Stewart til Birmingham City, Jim Baxter til Rangers og Jimmy MacEwan til Aston Villa. Den siste avtalen førte også til at Villa reiste nordover for å spille den første kampen under de nye flomlysene.
Alex James' del av overgangssummen, som hjalp til med å finansiere hovedtribunen.
Stadion stod deretter nærmest uforandret i 30 år, inntil den moderne tids Alex James, i form av spissen Andy Harrow, forlot Rovers i 1981 og ble solgt til Luton Town. Salget av spilleren satte styret i stand til å rive den antikvariske jernbanetribunen og bygge en tribune med ett tusen seter i sør og ståtribune i betong i nord. Slik skulle stadion forbli inntil ytterligere oppussing på 1990-tallet. I forventning om en rask retur tilbake til Premier League i 1992, etter nedrykk året før, brukte styret £250.000 på å oppgradere tribunene i nord og sør. Betongen fra 1950-tallet ble fjernet og nye ståplasser og publikumsseksjoner ble reist, mens de gamle takene bestod. Selv om styrets tillit til at klubben kunne rykke opp igjen var velbegrunnet, skulle det vise seg at de benyttede pengene var en dårlig investering. Etter den siste hjemmekampen i 1995–1996-sesongen kom bulldoserne tilbake og rev begge kortsidene på stadion, i tillegg til den gamle jernbanetribunen.
Barr Construction fikk i oppdrag å pusse opp stadion. To tribuner med sitteplasser til 3 370 hver, med innebygde flomlystårn bak hvert mål, i tillegg til en tribune med ett tusen sitteplasser i forlengelsen av jernbanetribunen fra 1980-tallet, ble reist på Stark’s Park. De nye tribunene økte kapasiteten til 10 700 med bare sitteplasser. I løpet av tiden med alle forandringene forble den gamle hovedtribunen likevel uforandret, med sitt asbesttak, betongtrinn og seter og benker av tre. Et nytt tak i metall og plastseter ble til slutt installert i 1999, og det reduserte publikumskapasiteten noe. Etter årtusenskiftet har det ikke vært gjort forandringer av tribunene på Stark’s Park.
Konstruksjon
Stark's Park sett fra sør.
Tribunene i nord (bortetilhengerne) og sør (hjemmesupporterne) er, sammen med hovedtribunen, åpne på kampdager, men tribunen på jernbanesiden har forfalt og er for øyeblikket uten sikkerhetsløyve, og kan derfor heller ikke benyttes. Bortfallet av jernbanetribunen har redusert kapasiteten på Stark’s Park til 8 100. Dagens stadion med bare sitteplasser tilfredsstiller kravene fra Scottish Premier League.
Kallenavn
Supporterne refererer ofte til banen med kallenavnet San Starko,[2][3] med en utilslørt henvisning til det mer berømte San Siro i Milano.
Referanser
^GeoNames, besøkt 6. april 2015[Hentet fra Wikidata]
^«Raith Rovers». Scottish Football Ground Guide. Arkivert fra originalen 21. juli 2011. Besøkt 23. februar 2011.
^«San Starko». FifeLink. Arkivert fra originalen 11. juli 2011. Besøkt 23. februar 2011.«Arkivert kopi». Archived from the original on 11. juli 2011. Besøkt 24. mai 2011.CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
