St. Olavs gate 27 er en bygård i Oslo oppført i 1846. Tidligere har bygningen vært pensjonat, og Rikard Nordraak, som har skrevet melodien til «Ja, vi elsker», bodde en tid i dette huset.[1]
Gaten
I 1841 måtte arkitekten for Slottsområdet, H.D.F.Linstow, legge byens andre paradegate, «Nye Slotsgade», nordover for å ta hensyn tfl Universitetets tomtekjøp nord for Karl Johan. Slik fikk St. Olavsgate det leiet det fortsatt har i dag. Den ble fullt utbygd opp til den katolske kirken først i 1870.
Beboere
Georg Marcus Nordraach (1811–1891) var en norsk malermester. Han kjøpte nr. 27 i 1845 eller i 1846, og huset ble oppført kort tid etter, sannsynligvis etter hans egen plan. Nordraach var en velholden mann, medeier i Alfheim Verksted (tvers over gaten) som laget møbler. Hans søster, Inger Elise, giftet seg med teologen Peder Bjørnson. Deres eldste sønn var Bjørnstjerne Bjørnson. I mai 1850 flyttet den 18 år gamle Bjørnstjerne til St. Olavs gt. 27 for å gå på Heltbergs privatskole (Heltbergs studentfabrikk) i Kristian Augusts gate.
Mange av tidens kjente personer bodde her. Eilert Sundt. Skolemannen Hartvig Nissen og flyktningen og republikaneren Harro Harring fra Sønderjylland, som hadde deltatt i grekernes og polakkenes frigjøringskamp, bodde her. I 1857 vendte den nå 25 år gamle Bjørnstjerne Bjørnson tilbake til huset og bodde hos sin onkel mens han skrev ferdig Synnøve Solbakken. I 1863 kom Bjørnstjerne Bjørnson tilbake fra Tyskland, Italia og Frankrike, og besøkte onkelen i St. Olavs gate. Han samarbeidet med sin fetter Rikard Nordraak om Ja vi elsker i huset.
Rundt 1875 solgte Nordraak bygningen og flyttet til landlige omgivelser i Munkedamsveien 57.
Huset
Huset ble reist i 1846, som gatens største privathus. Det er et av Oslos bedre eksempler på sen empire-arkitektur, og var lenge et av byens største hus utenfor kvadraturen. Opprinnelig var det en T-formet bygning med til sammen 114 rom.
Etter at Nordraak flyttet ut, har huset hatt skiftende eiere og leieboere. Et par av tidens kjente kvinner og menn, som skuespillerinnen Sophie Reimers og L. C. Dahl, forsvarsminister i ministeriet Selmer, var blant dem. Over årene var huset delt mellom studenthybler, boliger for offiserer, kontorer og privatskoler. Rundt århundreskiftet ble huset hotell og påbygd en inngangsportal med søyler. St. Olavs hotell hadde 60 gjesteværelser. I en brosjyre fra 1912 heter det at «Hotel St. Olav er et rolig og stille sted, der også — særlig om vinteren — mottager faste pensjonærer. Hotellets beliggenhet, fjærnt fra de mest befærdede gader med deres larmende trafik, gjør hotellet yndet som oppholdssted for folk der ønsker ro og stillhed».
Reguleringsplan
I 1929 satte kommunen opp en reguleringsplan for Roald Amundsens gate, Frederiks gate, St. Olavs gate (Pilestredet) og Per Sivles gate. Den betinget at huset ble revet. I 1940 var det snakk om å ekspropriere gården, men krigen kom i veien. I 1948 vurderte kommunen saken igjen, men eieren, Margrethe Pedersen, godtok ikke kommunens tilbud. Man fant det da best å vente til forfallet av huset gjorde salgssummen godtakbar. Etter krigen var det mange leger og advokater som hadde sine kontorer i bygningen, særlig etter at Kristian Augusts gate 32 ble revet. Den huset også Norsk Arbeidsgiverforenings arkiver.
Den 4. februar 1947 brøt det ut brann. NAFs arkiver i første etasje og gården ble påført store brannskader. Man søkte om ikke å utbedre skaden, da gården likevel skulle rives, men huset ble pålagt reparert, fordi leietakere hadde så lange kontrakter at rivingen ikke var helt nær forestående. I 1961 overtok kommunen bygningen med det uttrykkelige formål å få det revet, men langvarige leiekontrakter gjorde det igjen uaktuelt de første årene. I 1968 flyttet Sosialistisk Folkeparti inn. I 20 år var det hovedkontor, først for SF, siden for SV, som delte lokalene med en del av de eldre leietakerne. Partiets leiekontrakt betinget at de skulle flytte ut ved rivingen, som fortsatt truet huset.
Gul Liste
I 1973 reagerte byantikvaren, og begrunnet det med at bygget var enestående i sin art. Omtrent samtidig frafalt man planene om Hausmannslinjen, som forutsatte at huset ble revet. I 1988 ble huset solgt av kommunen. Et firma påskyndet salget for å få kjøpt og restaurert huset. Kommunen solgte det til høystbydende, St. Olavs gate 27 ANS - men Reinsfjell AS hadde hjemmelen. Denne ble i 2013 overført til St. Olavs gate 27 ANS. Blant interessentene var SV, men også TM-bevegelsen, som planla et eget universitet her. Store forandringer ble foretatt. Den bakre del av bygningen ble revet, og inngangspartiet ble forandret. Søylene og balkongen ble revet, og man søkte å gjenskape partiet slik det opprinnelig så ut. Den store sorte marmorkaminen i vestibylen ble fjernet. Det ble installert heis, og hele i bygningen pusset opp etter nær et århundres forfall.
Byantikvaren har vernet (Gul Liste) deler av fasaden ut mot St. Olavs gate 27.
«Humanismens hus»
1. november 1993 flyttet Human-Etisk Forbunds Hovedkontor og Human-Etisk Forbunds fylkeslag i Oslo og Akershus inn, og forble her frem til 17. oktober 2014. Av den grunn kalles bygningen iblant «Humanismens hus».
Referanser
Kilder
- Folderen Humanismens hus, utgitt av Human-Etisk Forbund ved Knut A. Berg.
- [www.SO27.no SO27.no]
Eksterne lenker
