PROFILPELAJAR.COM

Sophie Lalive de Bellegarde
Født	Élisabeth Sophie Françoise Lalive de Bellegarde; 18. des. 1730; Paris
Død	22. jan. 1813 (82 år); rue de Tournon (Frankrike, 6. arrondissement)
Beskjeftigelse	Salongvertinne, skribent
Ektefelle	Claude Constant César d'Houdetot (1748–)
Partner(e)	Jean-François de Saint-Lambert
Far	Louis Denis Lalive de Bellegarde
Søsken	Alexis Janvier Lalive de La Briche; Denis Joseph Lalive d'Épinay; Ange Laurent Lalive de Jully
Barn	César Louis Marie François Ange d'Houdetot
Nasjonalitet	Frankrike
Gravlagt	Cimetière de Montmartre
Morsmål	Fransk
Språk	Fransk
	Sophie Lalive de Bellegarde på Commons

Élisabeth Françoise Sophie de Tardieu d’Esclavelles (1730–1813) var en fransk adelskvinne og salonnière.

Liv og virke

Gjennom ekteskap med general d’Houdetot kunne hun fra 1748 av titulere seg som grevinne av Houdetot. Hun ble presentert ved hoffet og fikk ved hjelp av svigerinnen Louise d'Épinay innpass i litterære sirkler i Paris.

Bellegarde var en av 1700-tallets litterære celebriteter, hovedsakelig fordi Jean-Jacques Rousseau var svært betatt av henne. Forholdet var sannsynligvis platonsk, men de tilbrakte mye tid sammen noen måneder i 1757. Rousseau, som skrev på romanen Julie, ou la Nouvelle Héloïse i denne perioden, vevde inntrykk av Bellegarde inn i romanfigurene. I selvbiografien Les Confessions, minnes han henne med varme tanker, og takker henne for å ha gitt ham mange poetiske impulser. Han omtaler henne som «mitt livs første og eneste kjærlighet»,^[6] men forteller også at hun avviste ham til fordel for dikteren Jean-François de Saint-Lambert. Ifølge Rousseau var avskjedsordene hennes: «hjertet mitt har ikke plass til to samtidig»,^[7] og oppsummerer situasjonen slik: «vi var begge oppover ørene forelsket – jeg i henne og hun i ham.»^[8]

Jean-François de Saint-Lambert ble Sophie Bellegardes elsker rundt 1752, og de holdt sammen til han døde i 1803. Bellegards ektemann hadde sannsynligvis lite mot ordningen, for alle tre bodde på godset hans. Hun hadde oppfylt sine dynastiske plikter ved å gi ham en sønn, og det var ikke uvanlig at overklassens fornuftsekteskap under Ancien Régime endte opp med slike ménage à trois-ordninger. Andre eksempler fra samme tid og miljø er Bellegardes svigerinne Louise d'Épinays forhold til Friedrich Melchior Grimm og Émilie du Châtelets til Voltaire.

De som kjente Sophie Bellegarde lovpriste hennes intelligens, vidd, hjertevarme og grenseløse lojalitet, men ingen kilder omtaler henne som noen skjønnhet. Baron de Frénilly, som kjente henne i 1790-årene, beskriver henne som «den hjertevarme, vennlige og evigunge grevinne d'Houdetot ... glad, livlig, vittig, med mange smarte ideer og slående vendinger»^[9] til tross for «et frastøtende utseende, en raspende stemme, og et forræderisk øye som alltid så sidelengs når det syntes som det så deg i øynene.»^[10]^[11]

Sophie Bellegarde skrev enkelte små, subtile dikt som i all hemmelighet sirkulerte mellom vennene hennes. Hun døde som den siste i kretsen rundt les Encyclopédistes.

Referanser og noter

^ ^a ^b Autorités BnF, oppført som Élisabeth de La Live de Bellegarde Houdetot, BNF-ID 12405512q^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Social Networks and Archival Context, oppført som Sophie d'Houdetot, SNAC Ark-ID w6m690hm, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. mai 2014^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Q24432421^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b «Гудето, Элизабет Софи». Brockhaus and Efron Encyclopedic Dictionary. Volume IXа, 1893. IXа: 860. 1893. Wikidata Q24432421.
^ Rousseau: Confessions, s. 439.
^ Rousseau, Confessions, s. 444
^ «Nous étions ivres d’amour l’un et l’autre, elle pour son amant, moi pour elle»
^ "the good, amiable, and eternally young Vicomtesse d'Houdetot ... a laugher at etiquette, cheerful, vivacious, witty, prolific in ingenious thoughts and happy phrases"
^ «an ignoble ugliness, a raucous voice, and a treacherous eye which was always looking sideways when it seemed to be looking you in the face.»
^ Sitert i Auguste François Fauveau, baron de Frénilly, Recollections of the Baron de Frénilly, peer of France (1768-1848), Arthur Chuquet (red), Frederic Lees (oversetter), New York: Putnam's, 1909, s. 165.

Litteratur

Gilbert Chinard: Les amitiés américaines de Madame d’Houdetot. D’apres sa correspondance de Madame d’Houdetot. Champion, Paris 1924.
Hippolyte Buffenoir: La comtesse d’Houdetot. Sa famille, ses amis. Leclerc, Paris 1905 (digitalisering).
Annette Mohr: Madame d’Epinays Konzeption der Mädchenerziehung im Umfeld von frauenspezifischen Erziehungstraktaten des 18. Jahrhunderts in Frankreich (= SOFIE. Saarländische Schriftenreihe zur Frauenforschung. Band 7). Röhrig, St. Ingbert 1997, ISBN 3-86110-144-0.
Bernard Gagnebin og Marcel Raymond (red.): Confessions i "Bibliothèque de la Pléiade" Œuvres complètes de Jean-Jacques Rousseau, vol. 1, Paris: Gallimard, 1964.