Hun var elev ved Elligers skole, og i 1885 tok hun guvernanteeksamen i Christiania. To år senere ble Bonnevie lærer ved Vaterland skole, men ble tvunget til å slutte etter et par år fordi helsen sviktet. Hun sluttet ikke å undervise, men opprettet en liten privatskole hjemme hos seg selv, og drev den til helsen gjorde det umulig å fortsette.
En rekke medlemmer av slekten Bonnevie har fått fyldig omtale i våre leksika. Og de fortjener det. Men man vil lete forgjeves etter Sophie Augusta Bonnevie, og det må man si er nokså merkelig. For hun er da den eneste norske kvinne i det 20. århundre som virkelig har slått igjennom som salmedikter.
Dehlin (1960), s. 147.
Hun hadde tidlig begynt å skrive små vers og leilighetsdikt til venner, og når sykdom stoppet hennes lærerarbeid viet hun seg til skrivingen. Bonnevie publiserte dikt i Morgenbladet og Menighetsblad for Christiania[2]. I 1912 debuterte hun med diktsamlingen Mot lyset, og stiftsprost Gustav Jensen skrev forordet i den. Totalt ble 226 dikt og salmer publisert i tre diktsamlinger som ble utgitt på Gyldendals forlag.
Fra 1915 og frem til hun døde arbeidet hun som sekretær for stiftprosten mens han arbeidet med revisjonen av Landstads salmebok. Hennes hovedoppgave var opprinnelig å sørge for at rettskrivningen av 1907 ble gjennomført i den nye salmeboken. I tillegg til det var Bonnevie den eneste som leste og kritiserte Jensens egne salmer før de ble publisert. Ifølge Harald Stene Dehlin gikk hennes bemerkninger ofte ut på at hans salmer var tørre, upoetiske og sammensatt av lutter prekenmomenter[3]. Bonnevie skrev mange salmer og åndelige sanger med tekster som forteller om sjelekamp og dyp følelse, og senere kroppslige smerter og melankoli[4]. I salmeboken de arbeidet med ble fem av hennes egne salmer og en hun hadde oversatt utgitt. Den oversatte er «Arbeid, ti natten kommer» som opprinnelig ble skrevet av Annie Louise Coghill i 1854[5].
