Solstormen i 1859, eller The Carrington Event, den mest intense geomagnetiske stormen som har rammet Jorden i nedtegnet historie, inntraff den 1.–2. september 1859 under solsyklus 10, en syklus som varte fra desember 1855 til mars 1867.

Solstormen ødela telegraflinjer over hele USA, Lyset fra himmelen var så sterkt at man kunne lese avis ute, midt på natten. Den skapte sterke polarlys som ble rapportert over hele jordkloden^[1] og forårsaket gnister og brann i flere telegrafsystemer. På den tiden kunne nordlys, som normalt bare forekommer på nordligere breddegrader, ses til og med i Roma, Havanna, Panama og på Hawaii.

Den geomagnetiske stormen var mest trolig resultatet av et koronamasseutbrudd (CME) fra sola som kolliderte med jordas magnetosfære.^[2]

Et solstormsutbrudd tilknyttet den geomagnetiske stormen ble observert og registrert uavhengig av hverandre av den britiske astronomen Richard Carrington og den britiske amatørastronomen Richard Hodgson den 1. september 1859. På grunn av den solar flare effect (da kalt en «magnetic crochet»)^[3] observert ved Kew Observatorys magnetometermålinger av den skotske fysikeren Balfour Stewart, og en geomagnetisk storm observert dagen etter, mistenkte Carrington en solar-terrestial sammenheng.^[4] Verdensomspennende rapporter om virkningene av den geomagnetiske stormen i 1859 ble samlet og publisert av den amerikanske matematikeren Elias E. Loomis, som støttet opp om Carringtons og Stewarts respektive observasjoner.^[5]

En gullgraver i Australia. Count Frank Herbert, beskrev adskillige senere hva han hadde sett i 1859:

«Jeg vasket etter gull i Rokewood, omtrent 6,5 kilometer fra byen Rokewood (Victoria). Jeg selv og to kamerater som så ut av teltet så en stor refleksjon på den sørlige himmelen rundt klokken 19, og i løpet av omtrent en halv time oppsto en scene med nesten ubeskrivelig skjønnhet, lys av alle tenkelige farger strømmet ut av himmelen, en farge som forsvant å vike for en annen, om mulig vakrere enn den forrige: lysstrømmer som stiger til senit, men blir alltid en fyldig lilla når de kommer dit, og krøller seg alltid rundt, og etterlater en klar stripe av himmelen, som kan beskrives som fire fingre som holdes på armlengdes avstand. Den nordlige siden fra senit var også opplyst med vakre farger, alltid krøllet rundt i senit, men ble ansett for å være bare en reproduksjon av den sørlige skue, ettersom alle farger sør og nord alltid samsvarte. Det var et syn man aldri glemmer, og ble på den tiden ansett for å være den største aurora som er registrert... Rasjonalisten og panteisten så naturen i hennes mest utsøkte klær, gjenkjennende, den guddommelige immanens, uforanderlige lov, årsak og virkning. De overtroiske og fanatiske hadde bange anelser, og mente det var et forvarsel om Armageddon og endelig undergang..^[6]

Generisk kalles en hendelse av slik styrke på engelsk en Carrington Event, etter nevnte astronom. En geomagnetisk storm av denne styrken som hadde inntruffet i dag ville ha forårsaket elektriske forstyrrelser, strømbrudd og skader i stor utbredelse.^[7][8][9]

Studier av Iskjerneprøver viser at hendelser av denne størrelsesorden skjer på jorden i gjennomsnitt hvert 500. år. Utløserne er utbrudd av soloverflaten, som forekommer mye hyppigere, men vanligvis ikke treffer jorden.^[10]

Etter å ha analysert observasjonsdata fra STEREO-sonder, kunngjorde NASA-forskere i 2014 at Jorden så vidt hadde unnsluppet en «solar superstorm» to år tidligere, den 23. juli 2012.^[10][11] Begivenheten var like kraftig utenfor Jorden som Carrington-hendelsen i 1859;^[12] den bommet imidlertid på Jorden, ettersom utbruddet oppstod i en region av Solen som da ikke vendte direkte mot Jorden.