Smutthullet markert i mørk blått, øst for Norges økonomiske sone og Fiskevernsonen ved Svalbard.Grenselinje mellom Norge og Russland i havet. Ratifisert 7. juni 2011og trådte i kraft en måned senere den 7. juli 2011.
Utgangspunktet for folkeretten har vært prinsippet om det åpne havs frihet. Etter at området for det åpne hav ble vesentlig innskrenket ved kyststatenes etablering av 200 nautiske mils økonomiske soner, ble dette tradisjonelle utgangspunktet bekreftet på FNs tredje havrettskonferanse og dessuten nedfelt i FNs havrettskonvensjon av 1982.
Etter konvensjonens artikkel 116 b) skal fiske på det åpne hav skje under hensyntagen til «kyststatenes rettigheter og plikter, såvel som deres interesser». Art. 63 nr. 2 pålegger kyststatene og andre stater som fisker i områder som grenser opp til kyststatenes økonomiske soner, å søke å bli enige om nødvendige tiltak for å bevare bestander som vandrer mellom de økonomiske sonene og det åpne hav.
Kyststatene har et særlig folkerettslig ansvar for å sikre en forsvarlig forvaltning av vandrende bestander. Den norsk-arktiske torskebestanden i Barentshavet er en slik bestand. Bestanden vandrer over hele Barentshavet, og det norsk-russiske forvaltningsregimet omfatter torskens totale utbredelsesområde. Dette regimet etterleves i dag av alle stater som tradisjonelt har fisket i Barentshavet, og derfor har fiskerettigheter der.
Havrettskonvensjonen gir ikke kyststatene adgang til å iverksette kontroll- og håndhevelsestiltak overfor andre staters fiskefartøyer på det åpne hav. Selv om torskebestanden er regulert, har Norge og Russland derfor ikke kunne gripe inn med fysiske midler. Norge arbeidet sammen med Russland aktivt for å få slutt på fisket i Smutthullet. Dette skjedde ved diplomatiske henvendelser til de berørte flaggstatene, dvs. til de statene der fartøyer som drev uregulert fiske var registrert.
Smutthullet opphørte ved delelinjeavtalen som trådte i kraft 7. juli 2011.[2]
