Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet.

Slaget ved Rio de Janeiro var et raid 12.-22. september 1711 mot havnebyen Rio de Janeiro under den spanske arvefølgekrigen av en fransk skvadron under René Duguay-Trouin. De portugisiske forsvarerne, inkluderte guvernøren i byen og en admiral fra en flåte som var ankret opp der, klarte ikke å sette opp en effektiv motstand, trass i at de hadde flere folk.

Fire portugisiske linjeskip gikk tapt, og byen måtte betale løsepenger for at forsvarsverkene ikke skulle jevnes med jorden.

Det var flere årsaker til at franskmennene planla et angrep på Rio de Janeiro. Først hadde kommandanten Duguay-Trouin personlige årsaker, for han var nesten konkurs. Den andre årsaken var politisk. Krigen hadde ikke gått så bra for Frankrike. Etter nederlaget i slaget ved Malplaquet var fienden nå på fransk jord og den franske moralen var lav. Det var stort behov for en militær suksess. Den tredje årsaken var spørsmålet om ære. Året før hadde sjørøveren Jean-François Duclerc prøvd å angripe Rio, men raidet ende i katastrofe. Duclerc og 600 av soldatene hans ble tatt til fange og holdt under uakseptable forhold. Portugiserne nektet å bytte de, slik det sto skrevet i den fransk-portugisiske avtalen fra 1707, og i tillegg ble Duclerc drept i fengslet under mystiske omstendigheter i mai 1711. Franskmennene ønsket å frigjøre disse fangene og kanskje erobre områder i Brasil.

I desember 1710 godkjente kong Ludvig XIV planen til Duguay-Trouin og ga han en flåte på 17 skip med totalt 738 kanoner og 6 139 menn. Den franske statskassen kunne ikke finansiere utrusting til skvadronen, så Duguay-Trouin måtte søke private støttespillere i Saint-Malo og i det kongelige hoffet. Han fikk stor støtte hos greven av Toulouse.

Til slutt var skipene klare, og for å lure den britiske marinen, som var allierte med portugiserne, ble skipene utrustet i forskjellige havner og forlot Europa til forskjellige tider og samlet seg utenfor Leene Rochelle den 9. juni 1711. Britisk etterretning var likevel klar over målet til Duguay-Trouin og sendte et skip for å advare portugiserne, både i Portugal og i Rio. De sendte også en flåte under John Leake for å blokkere Duguay-Trouin før han seilte ut fra Brest, men den kom to dager for sent.

Trass i den britiske advarselen kom franskmennene overraskende på i havnen i Rio den 12. september. Den britiske meldingen hadde nådd frem i august, og guvernør Francisco de Moraes de Castro kalte ut militsen sin og forberedte seg, og rykket om at det var observert segl utenfor Cabo Frio tidlig i september hadde igjen gjort at de var på alerten. Den 11. september ga derimot guvernøren militsen ordre om å trekke seg tilbake, like før Duguay-Trouin forberedte seg til å gå inn i havnen. Kommandanten på «Le Lys», Courserac, ledet skvadronen direkte inn i Riobukta, mellom festningene som lå på linje ved inngangen til havnen, og rett mot syv portugisiske krigsskip som lå der. Den portugisiske flåtekommandanten, admiral Gaspar da Costa, kunne ikke gjøre noe annet enn å kutte kablene i håp om få skipene sine i bevegelse. Tre av slagskipene grunnstøtte og ble ødelagt av portugiserne for å hindre at de ble kapret. Det fjerde ble tatt av franskmennene og satt i brann. Kanonild fra festningene, som nå var underbemannet etter å ha fått ordre om å trekke seg tilbake, gjorde noe skade på den franske flåten, og de tapte 300 mann før de klarte å passere festningene.

Etter tre dager med bombardement, gikk franskmennene i land med 3 700 mann og gikk til angrep på byen. Guvernøren i Rio, Castro-Morais, hadde forskanset byen etter de franske angrepene året før, men en svak ledelse bevirket at forsvaret ga etter under det franske bombardementet. Etter et råd den 21. september, hvor Moraes ga forsvarerne ordre om å holde linjen, begynte militsen å desertere om natten. Dagen etter begynte en generell flukt fra byen, som omfattet guvernøren. Under de uorganiserte omstendene ble de franske fangene fra raidet til Duclerc satt fri.

Duguay-Trouin, som hadde forberedt seg på å storme byen, fikk melding om at forsvarerne hadde flyktet av en av Duclercd menn. I løpet av de neste dagene fikk franskmennene kontroll over skansene rundt bukten., men gullet i byen fikk han ikke tak i. Han fikk melding om at forsterkinger var på vei fra São Paulo under António de Albuquerque og truet Moraes om at han ville ødelegge forsvarsverkene i byen om han ikke betalte en viss sum, noe Moraes gikk med på. Da franskmennene forlot byen tok de med seg et bytte estimert til fire millioner pund, inkludert afrikanske slaver, som Duguay-Trouin senere solgte i Cayenne.

Flåten kom uskadd tilbake til Brest i februar 1712. Ekspedisjonen hadde vært en suksess for Frankrike og en økonomisk suksess for inverstorene. Den franske marinen hadde vist at de fremdeles var til å regne med over store avstander.

Denne handlingen skulle bli et problem i fransk-portugisiske forhold i mange år frametter.

• Boxer, Charles Ralph. The gjeldt age of Brazil, 1695-1750: growing pains of a colonial society.[1]