Slaget ved Dombås
Konflikt: Andre verdenskrig
Et tysk transportfly av typen Junkers Ju-52 skutt ned ved Dombås, 14. april 1940.
Dato 14.–19. april Sted Dombåsområdet i Gudbrandsdalen Resultat Taktisk norsk seier
Stridende parter
Norge	Tyskland
Kommandanter og ledere
Kaptein I. Navelsaker Major Arne Sunde	Oberleutnant Herbert Schmidt
Styrker
• I/I.R.11 og II/I.R.11[1]	Fire offiserer og 181 mann fra 1./FJR 1 av 7. Flieger Division
Tap
Ukjent, men omkring de samme tapene som tyskerne	40 drepte, ukjent antall skadet

Slaget ved Dombås ble utkjempet mellom norske soldater og tyske fallskjermjegere ved Dombås 14.–19. april 1940. Som et ledd i den tyske invasjonen av Sør-Norge, og som et mottrekk mot rapporter om landsetninger av allierte soldater i romsdalsområdet i Sørvest-Norge, satte tyskerne inn et fallskjermkompani ved det strategisk viktige jernbaneknutepunktet i Dombås 14. april 1940. I de etterfølgende fem dagene blokkerte de tyske styrkene Dovrebanen og riksvei 50 (dagens E6) mellom Oslo og Trondheim, samt Raumabanen vestover fra Dombås mot Åndalsnes og Molde.^[2] Dette var en av de første gangene i historien at fallskjermsoldater ble brukt i et angrep.^[3][4][5][6]

Kampene ved Dombås førte til at kongen og regjeringen, som hadde evakuert fra Oslo, var innesperret i Gudbrandsdalen. Etter at de siste fallskjermsoldatene hadde overgitt seg kunne kongen og følget flykte videre vestover til Molde. De påfølgende dagene ble Dombås angrepet med bomber og mitraljøser fra fly særlig 21. april da mye av sentrum ble ødelagt inkludert jernbanestasjonen. Robert M. Losey ble drept som den første amerikaner under andre verdenskrig.^[2]

Bombingen av Dombås hemmet norsk og britisk transport av styrker. Jernbanelinjen ble reparert hver dag slik at det var klart til natten da togene gikk i mørke.^[7] Infanteriregiment 11 ble 24. april sendt sørover med tog for å delta i kampene i Gudbrandsdalen.^[8] Tyske styrker rykket nordover Gudbrandsdalen og de allierte ga opp Sør-Norge de siste dagene i april. Tyske styrker under ledelse av generalløytnant Richard Pellengahr inntok Dombås 1. mai. Under den påfølgende okkupasjonen til 1945 var 7000 til 10.000 tyske soldater forlagt på Dombås.^[2]

Kort etter at tyske styrer hadde gått i land i Norge under Operasjon Weserübung 9. april igangsatte De allierte deres egen militære felttog for å støtte den norske hæren og forhindre tyskerne i å okkupere det strategisk viktige landet. Felttoget i Norge var den første gangen Frankrike og Storbritannia kjempet i en direkte landkonfrontasjon mot Tyskland.

Den 13. april fikk Generaloberst Nikolaus von Falkenhorst, øverstkommanderende for de tyske styrkene i Norge, ordre fra Oberkommando der Wehrmacht i Berlin om å ta kontrollen over byen Dombås ved hjelp av fallskjermsoldater (Mølmen oppgir at Falkenhorst fikk ordren 14. april klokken 11^[6]). Hitler skal personlig ha gitt ordre om å sette inn fallskjermstyrker. Begrunnelsen for ordren var feilaktig melding 13. april om at allierte styrker hadde blitt landsatt på Åndalsnes, noe som først skjedde kvelden 17. april. Hovedmålet med operasjonen var å sabotere jernbanen og blokkere en alliert fremgang sørover, i særdeleshet gjennom Gudbrandsdalen.^{[9][10][11][6]} Dette var en av de første gangene i historien at fallskjermsoldater ble brukt i et angrep.^[3][4][5][6]

De tyske fallskjermsoldatene kom fra Tyskland til Fornebu kvelden 13. april og var trolig ikke forberedt på kulden og den dype snøen nord i Gudbrandsdalen. Fallskjermsoldatene ble sendt fra Fornebu ettermiddagen 14. april, antatt flytid 66 minutter. Været i Oslo var ugunstig med lavt og tett skydekke med hagl og sludd; værsituasjonen nord i Gudbrandsdalen var ukjent og den tyske ledelsen visste ikke om det var forsvarsstillinger ved jernbanen.^[3][4][5][6]

Et rekognoseringsfly sendt ut klokken 13:00 returnerte klokken 16:00 uten å observert noe på grunn av været. Reknognoseringsflyet hadde ikke funnet Dombås og det var ukjent for tyskerne om stedet hadde militære styrker. Falkenhorst sendte tross advarsler klokken 17:00 fra Fornebu et kompani fallskjermsoldater under Herbert Schmidts ledelse. Da angrepet på Dombås i stor grad mislykkes forlangte Falkenhorst å forsterke innsatsen med flere fallskjermsoldater. Hermann Göring nektet ham å bruke flyvåpenet og Falkenhorst bestemte seg i stedet å rette et overraskende luftangrep mot Lillehammer blant annet for å ta kontroll over jernbanen der. Angrepet på Lillehammer ble ikke noe av.^[3][4][5][6]

De tyske fallskjermsoldatene tok med seg skoleatlas fra Stabekk skole (der de overnattet), og hadde ellers ikke noe å orientere seg etter. Ifølge forfatteren Egil Ulateig var angrepet mot Dombås dårlig forberedt. Tyskerne hadde ikke rekognosert noe særlig og visste lite om området.^[13]

Dombås hadde ingen militær forlegning eller andre militære installasjoner. Tilreisende soldater ble blant annet innkvarter på hoteller og skoler. Oberst David Thue, sjefen for infanteriregiment nummer 11 (IR 11) på Åndalsnes, fikk 10. april kontakt med general Otto Ruge og det ble bestemt at en linjebataljon skulle sendes til Dombås og en skulle forlegges i Romsdalen.^[2] Det var mer snø enn vanlig på den tiden av året, snøen var til dels råtten og det var vanskelig å ferdes utenfor veiene.^[12]

Patruljebåter fra britisk marine viste seg ytterst i Romsdalsfjorden 12. april.^[8] Den finske lastebåten «Veli-Ragnar» var lastet med fransk materiell til Vinterkrigen og den ble 13. april ført til Åndalsnes og utstyret losset til bruk for norske styrker; lossingen pågikk i flere dager dels med hjelp fra frivillige sivile. Materiellet omfattet blant annet flere tusen par ski, eksplosiver og medisinsk materiell.^[8]

Ettermiddagen 17. april gikk fire engelske jagere inn Romsdalsfjorden mot Åndalsnes og vel 700 marinesoldater går i land kl 23:30 på kvelden. Hovedstyrken var brigade Morgan som forlot basen Rosyth tidlig 17. april og kom til Romsdalsfjorden kvelden 18. april.^[9]

De britiske styrkene landsatt på Åndalsnes fra 17.-18. april skulle etter opprinnelig plan med utgangspunkt i Dombås gå nordover for å delta i gjenerobringen av Trondheim (Operation Sickle). På grunn av utviklingen ved hovedfronten på Østlandet ble dette ikke noe av.^[14] Soldatene ble fraktet med kryssere («Manchester» og «Galatea») støttet av mindre eskortefartøy (engelsk: sloops). Britene hadde lite kjennskap til området og kartene var bilkart fra en bensinstasjon. Britene hadde ikke kjørtøy fordi skipet med biler ble senket. De britiske krysserne forlot Åndalsnes tidlig morgen 19. april.^[15]

Soldater fra infanteriregiment 13 fra Steinkjer ble avvæpnet av tyske styrker i Trondheim og sendt sørover. På Dombås dannet disse 12. april en vaktstyrke.^[2] Infanteriregiment 11 (IR11) fra Møre og Romsdal hadde mobiliseringssted Setnesmoen. Bergen og Trondheim ble besatt straks etter angrepet, mens Møre og Romsdal inkludert Åndalsnes var fritt område i april. IR 11 var en av de få fullt oppsatte norske styrkene i Sør-Norge. Deler av 2. bataljon (i alt 750 soldater) av regimentet deltok i kampene mot de tyske fallskjermsoldatene ved Dombås..^{[16][17][4][14]}

IR11 ble 13. april beordret til Dombås og kom dit før midnatt (natt til 14. april). Den norske hærledelsen ventet ikke et tysk luftbårent angrep mot Dombås og hensikten var å sikre Dombås og å la norske avdelinger delta i britisk forsøk på gjenerobring av Trondheim. Soldatene etablerte formiddagen 14. april mitraljøsestillinger ved Dombås stasjon og geværkompani utplassert rundt Dombås.^{[16][17][4][14]} I tillegg til infanteriet fra Møre meldte det seg lokale frivillige og et skytterlag holdt vakt ved Vålåsjøen.^[2]

Det norske forsvaret hadde ikke tidligere brukt hvite kamuflasjedrakter, men sivilbefolkningen ved konfeksjonsindustrien i Isfjorden sydde i løpet av en natt (natt til mandag 15. april) kamuflasjedrakter til IR 11 og disse ble delt ut til soldatene formiddagen mandag.^[18] Lokalbefolkningen evakuerte for en stor del Dombås lørdag 13. april.^{[16][17][4][14]}

Etter ordre fra den tyske overkommandoen ble Dombås 14. april angrepet med fallskjermsoldater sluppet fra 12–15 fly etter klokken 18:00. Styrken var på 184 soldater. Flyene kom i relativt lav høyde og mitraljøselaget foran Dombås Hotell åpnet ild og flyen spredte seg. Dårlig sikt og tykt skydekke gjorde det vanskelig å finne målet og fallskjermsoldatene hoppet ut i et stort område fra Lesja stasjon i vest (20 km fra Dombås), til Vålåsjøen i nord (18 km fra Dombås) og til Bjørkhol i sør (midt mellom Dombås og Dovre stasjon, 8 km fra målet). Ifølge Rolf Larsen hoppet noen ut så langt vest som Lora..^[19][4][14]

Et stort to-motors fly ble så skadet av mitraljøseskudd at det styrtet rundt 200 meter ovenfor stasjonen. Bare halvparten av flyene returnerte til Fornebu.^[19][4][14] Et av flyene ble på vei nordover beskutt ved Lillehammer og nødlandet i utkanten av byen der soldatene ombord ble tatt til fange etter skuddveksling med en norsk tropp. Flyet som nødlandet ved Lillehammer hadde en del maskingeværer og ammunisjon til en annen tropp som da måtte klare seg med lette våpen. De tyske flyene ble observert over Otta som varslet Dombås tidsnok.^[6] Schmidts plan om å få landet soldatene i dalbunnen 3–4 km sør for Dombås feilet. Etter at soldatene hoppet ut mistet de kommunikasjonen med offiserene og de fleste andre i styrken. Fire av flyene var helt vest til Romsdalen før de snudde.^[6] Den tyske ledelsen anså angrepet som mislykket: Tre tyske fly gikk tapt og flere tyske soldater slo ihjel.^[4][14][13]

Landingen foregikk spredt og 100 fallskjermsoldater ble tatt til fange av de norske infanteristene som satte i gang jakt på de spredte fallskjermsoldatene. Et geværkompani ble sendt til Lesja der det var observert fiendtlig landing. Etter to dagers leting i skogs- og fjellterreng var 100 tyske soldater tatt til fange og sendt ned til Åndalsnes. De tyske soldatene på frifot lykkes noen steder å skade jernbanelinjen og telefonledningen som ble raskt reparert.^[4][14][13]

Fallskjermsoldatene nær Dombås og ved Jora bru ble raskt lokalisert og tatt til fange. En gruppe på rundt 25 tyske soldater hadde satt opp stilling ved «Flittibua» mellom Lesja og Lora, og disse kom i skuddveksling med en norsk patrulje som kom på lastebil og den tyske styrken forsvant i løpet av natten i terrenget; mandag 15. april ble de oppsporet ved Lesja kirke og tatt til fange. En gruppe på 23 tyske soldater ble tatt til fange ved Botheim.^[20] De norske soldatene tok i bruk tyske våpen, blant annet pistoler av merket Schmeiser, tatt fra fangene eller funnet i området. Mandag 15. april kom 25 tyske soldater på tre dressiner ned fra Fokkstua mot Dombås. Lyd i skinnegangen avslørte at de var på vei og de overga seg raskt.^[21]

Et fly nødlandet ved Ringebu under retur, et fly havarerte ved Kongsvinger, et fly krasjlandet ved Hønefoss, to fly kom seg til Værnes og tre fly kom inn på feil kurs og havnet i Sverige. Det er uklart hvorfor flyverne ikke klarte å finne tilbake til Fornebu.^[6]

To fly på vei sørover slapp soldater over Bjørkhol sør for Dombås. En styrke på 60 tyske soldater under ledelse av to offiserer, inkludert løytnant Herbert Schmidt, etablerte stilling ved Hagevollen (Hågåvollen) ved Bjørkholen omkring 5 km sør for Dombås.^[4][14] Den tyske stillingen var på en bakkekant med fri sikt over hovedveien 300 meter nordover ved Ulekleiv og 600 meter sørover ved Hagevollen. En norsk patrulje på to lastebiler kjørte nedover og kom i kamp 3 km sør for Dombås med tyske soldater som hadde kapret en personbil og kjørte mot Dombås. De tyske soldatene trakk etter trefningen sørover, satte opp en stilling, barikaderte veien, kuttet telefonlinjen og sprengte jernbanelinjene flere steder.^[22]

En norsk styrke på 70 soldater forsøkte mandag 15. april å bryte gjennom de tyske stillingene med tog, men måtte returnere fordi jernbanelinjen var sprengt. Deretter forsøkte 50 soldater på 5 lastebiler å bryte gjennom langs hovedveien, de ble straks beskutt fra stillinger ved Ulekleiv og de trakk etterhvert tilbake til Dombås. Nytt forsøk på å ta seg sørover ble gjort klokken 18:30 med lastebil påmontert mitraljøse; etter skuddveksling trakk de norske seg på tilbake. I grålysningen 16. april forsøkte de norske å bryte gjennom med bombekastere og ny taktikk; etter skuddeveksling trakk de norske styrkene seg tilbake.^[23]

Natt til 17. april trakk Schmidt sin folk noen kilometer sørover til gårdene søndre og nordre Linse (Lindsø) i lia over dalbunnen. Fallskjermsoldatene tok 17. april gården Lindsø (Lindse) I besittelse. På Lindsø det var tykke murer i fjøset og bratt lende som gjorde angrep ovenfra vanskelig. Fra Lindsø kontrollerte de både bileveien og jernbanelinjen. Den norske styrken angrep den opprinnelige stillingen på dagtid 17. april og oppdaget da at den var forlatt. Norske styrker rykket tidlig på dag 18. april frem (også langs jernbanelinjen) mot den tyske stillingen på Lindsø. Skipatruljer hadde gått i måneskinnet langs vestsiden av Lågen og krysset elven noen hundre meter nedenfor Lindsø slik at den tyske stillingen i løpet av 18. april var omringet. De norske styrkene hadde fått tilført britiske haubits fra Åndalsnes. Formiddagen 19. april overga den tyske gruppen på Lindsø seg.^[24]

Togtrafikken ble innstilt i 5 døgn inntil denne gruppen var satt ut av spill. Den norske hærledelsen visste ikke hvor langt sør fallskjermstyrkene hadde landet og sendte et mitraljøselag nordover; disse gikk i bakhold der åtte falt og resten ble tatt til fange. Fallskjermsoldatene gikk blant annet tom for ammunisjon. IR11 angrep nordfra og de tyske fallskjermsoldatene overga seg 19. april.^[4][14][13]

Løytnant Herbert Schmidt i det tyske fallskjermregimentet berettet senere om slaget i boken Di Fallschirmjäger von Dombas (Schützen-Verlag, Berlin, 1941).^[4] Hitler tildelte Schmidt ridderkorset for innsatsen ved Dombås.^[25]

De tyske krigsfangene ble til å begynne med internert i kjelleren på Ulekleiv hotell i Dombås sentrum. På grunn av trengsel og stadig tysk bombing ble fangene sendt ned til Åndalsnes 17. april og satt i improvisert fangeleier i skytterhuset Isfjorden.^[26] Fangene ble senere ført til ein leir på Averøya. Løytnant Schmidt var såret og ble behandlet på sykehus i Ålesund.^[27]

Den 14. april kom en kolonne med den norske regjeringens biler, der blant andre statsminister Johan Nygaardsvold selv var med, inn i en tysk stillingen ved Hagevollen og sikringsstyrken som fulgte regjeringen angrep stillingen ledet av kaptein Eiliv Austlid som da falt. Mens fallskjermsoldatene holdt stillingen i Dovre ble kongen, kronprinsen og regeringens medlemmer, som var på flukt fra tyske styrker lenger sør på Østlandet, forhindret fra å reise vestover mot Lesja og Åndalsnes.^[28] De tyske soldatene visste ikke kongen og statsrådene oppholdt seg ved Otta.^[29]

Etter invasjonen 9. april hadde kongen, kongefamilien, stortingets medlemmer og statsrådene forlatt Oslo. Via blant annet Elverum og Trysil kom de langs ulike ruter etter noen dager til Gudbrandsdalen. Kongen, kronprinsen, en adjutant, Trygve Lie og Terje Wold kom 13. april fra Drevsjø via Alvdal til Hjerkinn. Fra Hjerkinn tok kongen med følge toget via Dombås (kvelden 13. april) og videre til Otta. De ankom Otta over midnatt natt til 14. april og ble der innkvartert på Heggelund pensjonat.^[30]

Søndag 14. april reiste Nygaardsvold med følge fra Lesjaverk til Otta; Nygaardsvold passerte Dombås i bil fem timer før det tyske fallskjermangrepet.^[31][32][4]

Handelsminister Anders Frihagen forlot Otta og reiste nordover ettermiddagen 14. april før fallskjermangrepet, og var på Bottheim stasjon da fallskjermsoldatene landet.^[33] Han oppholdt seg til dels på Dombås mens de tyske fallskjermsoldatene ble nedkjempet av norske infanterister.^[34] Frihagen fikk 16. april eskorte for seg, en koffert med penger og dokumenter sørover fra Dombås med 24 soldater på to lastebiler og traff 10 km sør for Dombås en tysk stilling. Frihagen og en sjåfør kastet seg ned bak bilen som ble beskutt og ble liggende et par timer til det var mørkt. De kom seg da inn i en tom skolebygning og ble der om natten; Frihagen kom seg senere tilbake til Dombås. De tyske soldatene fant kofferten med «flere millioner» som ble funnet av bonden etter tyskerne hadde overgitt seg.^[35]

Kongen og regjeringen reiste videre til Stuguflåten, Åndalsnes og Molde.

• Larsen, Rolf (1990). 1940: en kort oversikt over hendelsene i aprildagene på Åndalsnes, Veblungsnes, Verma og Dombås. [Åndalsnes]: Rauma kulturstyre.