1.Skjønn Clara satt så ene og sorgfull ut på kveld,
fra hennes øyne renner, der randt et tåreveld.
De kinner var så bleke, ei mer som rosen rød
de kjælne blikke leke ei mer med elskovs glød.

2.Akk barmen høyt seg hever hun støter sukker ut
og ber mens leppen bever så varm en bønn til Gud.
Hun beder mens hun skuer mot himlens stjernehær:
Slukk livets gnist som luer, thi svær min kummer er.

3.Hårdt skjebnen meg har prøvet, slik klaget arme mø,
min Edmund har de røvet, o fader la meg dø.
O ta meg til din himmel der finner jeg ham visst
jeg hater jordens vrimmel og all dens argelist.

4.Meg piner livets smerte så grumt på denne jord,
fast briste må mitt hjerte akk himmel hør mitt ord,
jeg Edmund ei kan glemme min beiler gjev og bold
hvem graven nu mon gjemme så blodig stiv og kold.

5.Ung Edmund var just fallen i krigens hete stund
en kule rammet pannen han sov sin siste blund.
Men just som han ble rammen og falt i dødens favn
man hørte leppen stamme hans elskede Claras navn.

6.Hils Clara da, han sukker, min stakkars unge brud
hans brustne øyne lukkes og livet slukkes ut.
På valen ligger legemet men sjelen er hos Gud
der bor enhver som segnet på fedrelandets bud.

7.Men Clara fant sin Edmund i himmelens lyse sal,
thi før enn solen fremgled var endt den bitre kval.
Hist møttes nu de tvende i herlighet og glans
av engler raktes henne en deilig brudekrans.