Sandefjord kurbad var et kurbad i Sandefjord som ble opprettet i 1837 av legen Heinrich Arnold Thaulow^[1] og drevet frem til andre verdenskrig. Det tiltrakk seg klienter fra hele Europa. Dagens bygning fra 1899 er en av Europas største trebygninger.^[2] Bygningen benyttes i dag som selskapslokale.

Heinrich Arnold Thaulow var nyutdannet da han slo seg ned som lege i Sandefjord i 1834. Han var da stedets første faste lege. Den 1. august 1837 åpnet han Norges første kurbadanstalt, Sandefjord Kurbad.^[3] Thaulow hadde selv tegnet badehuset med påkledningsrom og badefasiliteter. I begynnelsen importerte han gytje til badet fra Strömstad, inntil det ble oppdaget gytjeforekomster rett nedenfor badet. Badeanstalten utnyttet ellers de naturlige svovelforekomstene i de lokale vannkildene, som var årsaken til at Thaulow hadde sett muligheten av å etablere et kurbad. Pasientene både drakk det svovelholdige vannet og tok helsebringende bad i det. Også sjøbad inngikk i behandlingene. Thaulow hentet personalet fra Bohuslän, og i begynnelsen var de ansatte sesongarbeidere som dro tilbake til Sverige i vinterhalvåret.^[4]

I 1839 flyttet Thaulow til Modum fordi han ikke tålte kystklimaet i Sandefjord, og i 1857 etablerte Thaulow Modum Bad. Han beholdt imidlertid sin første badeanstalt, og i årene 1874-75 kjøpte han samtlige aksjer i Sandefjord Bad. Han fortsatte å videreutvikle de to badene parallelt.^[5]

I 1857 kjøpte badeanstalten en herregård som hadde tilhørt Peder Søeberg. Gårdens hovedhus fra 1600-tallet ble tatt i bruk som «Sosietetsbygning»/Sandefjord Badehotell. I 1866 gjør Thaulow en ny eiendomshandel da han kjøper Hjertnes Hovedgård med omland. Frem mot 1870 anlegges Sandefjord Badepark.^[6]

I 1898 engasjerte badeanstalten arkitektene Henrik Nissen og Kristian Biong til å tegne en ny hovedbygning. Den nye bygningen i dragestil blir åpnet i 1899. Nissen og Biong får deretter i oppdrag å tegne ny Sosietetsbygning, og dette bygget blir innviet i 1902. I 1911 solgte badeanstalten den gamle Sosietetsbygningen, Peder Søebergs herregård, til Sandefjord kommune.^[7]

I 1936 kjøpte Sandefjord kommune badeanstalten, og ansatte juristen Finn Sandberg som ny «Badedirektør». Året etter feiret kommunen Badets hundreårsjubileum. Da krigen kom, beslagla de tyske okkupantene Sandefjord Bad. Etter krigen anså Sandefjord kommune at ødeleggelsene på eiendommen var så store at det var økonomisk uforsvarlig å satse på fortsatt drift av badeanstalten. På 1950-tallet rives Sosietetsbygningen fra 1902 og flere av villaene i samme område.^[8]

Den 19. mars 1980 ble foreningen Kurbadets Venner stiftet, og på slutten av året vedtok bystyret at kurbadet skal restaureres slik at lokale kulturforeninger kan ta det i bruk. I 1981 startet restaureringen, som ble gjennomført som dugnadsarbeid over syv år. I 1985 kunne de første foreningene ta huset i bruk til kulturaktiviteter. Stiftelsen Sandefjord Kurbad ble opprettet den 1. august 1987, på dagen 150 år etter at badet åpnet dørene første gang. Den 9. september 1987 innviet riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen det nyrestaurerte Kurbadet. Den nyopprettede stiftelsen får overført eiendomsretten til Kurbadet fra kommunen, og overtar også driften av badet som kulturbygg. I årene siden har stiftelsen ferdigstilt ytterligere restaureringsarbeider. I år 2000 kom tre av badets gamle lysekroner i krystall tilbake på plass i den såkalte «Gytjesal for Herrer».^[9]

• 1987: Sandefjord Bad, Kuranstalt, Svovl- og Søbad : Sandefjord i Norge – forfatter: Egil Christensen^[10]

I 1889 ga den norske forfatteren Antonette Meyn ut romanen Pressede Blomster under pseudonymet «Holger Birch».^[11] En vesentlig del av denne romanen foregår ved Sandefjord kurbad.^[12]

I 1893 utga Mons Klingenberg Gjerløw boken Fra Skridt til Gallop under pseudonymet GEIR. Boken inneholder blant annet fortellingen Et Gytjebad, som handler om å dra til Sandefjord for å gå i bad. Gjerløw var redaktør i Skiensavisen «Fremskridt», og Et Gytjebad åpner med en henvisning både til Falkumelven som renner gjennom Skien, og til kurbadet i Sandefjord som regional attraksjon:

Petersen stak Næsen ind gjennem Kontordøren og sagde: „Jeg gaar til Sandefjord med Hurtigtoget, Hans.“ „Jeg gaar med! Hvad skal vi forresten bestille derborte, Petersen?“ „Bade – begribeligvis.“ „Det kunde vi nu forresten gjøre billigere i Falkumelven.“

Petersen havde allerede slaaet Døren i. Han taaler ikke høre tale om Falkumelven, siden han tidlig i Sommer svømmede ind i noget flydende Tornekrat derude og – sank paa tre Fod Vand. Det saa ilde ud for Petersen den gang, og han vilde nu rimeligvis forlængst være solgt som Krabbastømmer, om han ikke havde paalidelige Venner ved Haanden.

Våren 2011 sørget Torkel Fagerli i Sandar Historielag for å trykke opp historien på nytt i heftet «Kulturminner», og Sandefjord bibliotek har siden gjort heftet digitalt tilgjengelig.^[13]

• Stiftelsen Sandefjord Kurbad – besøkt 23. februar 2017
• Tema Sandefjord kurbad – temasider på Sandefjord biblioteks nettsider. Besøkt 23. februar 2017.
• Et gytjebad – forfatter: Mons Klingenberg Gjerløw. Artikkel utgitt av Sandar Historielag våren 2011. Besøkt 23. februar 2017.
• Kurbadet – historien om Sandefjords Bad (1837–1939) Arkivert 23. februar 2017 hos Wayback Machine. – forfatter: Gro Laheldh Lundh. Artikkel utgitt av Sandar Historielag våren 1982. Besøkt 23. februar 2017.