Saligkåring, eller beatifikasjon er i Den katolske kirke en erklæring om at en avdød person er i himmelen og der kan gå i forbønn for de troende. Personen omtales etter dette som «den salige N.N.» (latin beatus/beata N.N.). Saligkåringen er det siste skritt før helligkåring, og skiller seg fra den først og fremst ved at en saligkåring ikke er en ufeilbarlig uttalelse, mens en helligkåring er det. Andre kristne kirker har ikke denne distinksjonen.

Det tidligste kjente eksempel på bruken av tittelen 'salig' som noe distinkt fra 'hellig' er fra kirken i Kartago i det 4. århundre, men det ser ut til at tankegangen bak det er eldre.

Prosessen for å erklære noen salig var opprinnelig lokal, men er siden 12. århundre forbeholdt paven. Den er en del av helligkåringsprosessen, som er beskrevet i mer detalj under helligkåring.

Selv om salig- og helligkåring henger nøye sammen er det mange eksempler på salige som ikke er helligkåret. En av de mest kjente er Karl den store, som ble saligkåret av en hoffbiskop kort tid etter sin død, men aldri har blitt helligkåret. Hans kult er derfor nesten fullstendig borte, men i Aachen og Osnabrück er det tillatt å feire messe til hans ære, dog uten å omtale ham som «den salige». Det er også mange eksempler på helligkåringssaker som blir stående i stampe i mange år, fordi det ikke kan bevises noe mirakel på den saliges forbønn og kriteriene for helligkåring dermed ikke er til stede.

De saligkårede får en festdag, men saligkåringen gir ikke tillatelse til universell kult. Den er begrenset til steder som er knyttet spesielt til personen; dog kan privatpersoner fritt regne personen som likeverdig med en helgen. Det er også vanlig at dersom personen var knyttet til et ordenssamfunn, vil dette ordenssamfunnet ha tillatelse til å feire ham eller henne offentlig.

Pave Johannes Paul II saligkåret tilsammen 1 345 personer,^[1] noe som er mer enn alle tidligere paver tilsammen. Det må tas med i betraktningen at i kirkens første 1100 år ble så godt som alle saligkåringer foretatt lokalt, og mange av de som gjøres nå er for personer som døde for lang tid siden.