Han var sønn av smed Karl Emanuel Hansen og fabrikkarbeider Malvina Henriette Jacobsen. Etter teknisk aftenskole var Hansen skipsradiomekaniker og montør. Under den tyske okkupasjonen av Norge satt han i AUFs sentrale illegale utvalg, som han også ledet fra 1944 til 1945. Fra 1945 drev han med politikk på heltid, som blant annet landssekretær for Framfylkingen 1945–1952, landsmøtevalgt sekretær i AUF 1952–1955, personlig sekretær for statsråd Gudmund Harlem i Sosialdepartementet 1956–1959 og organisasjonssekretær i Oslo Arbeiderparti 1959–1967. Han var også forretningsfører for Folketeaterbygningen 1971–1975 og 1981–1990.[2][3][4]
Hansen var formann i Oslo skolestyre 1965–1967. Han var formann i Oslo Arbeiderparti 1972–1974 og medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre 1969–1974. Han var også leder for Oslo Arbeidersamfunn, styreformann i OBOS 1982–1986 og nestformann i styret for Vinmonopolet 1981–1987.[2][3][4] Hans rolle i Vinmonopolets ledelse brakte ham under polstreiken i 1986 i direkte konfrontasjon med fagbevegelsen.[5]
I 1981 måtte Odvar Nordli trekke seg som statsminister etter at Arbeidernes Pressekontor hadde kunngjort at dette skulle skje, og sentrale medlemmer av partiledelsen hadde fått inntrykk av at Rolf Hansen var villig til å overta som statsminister. Det ble satt opp et møte hjemme hos Trygve Bratteli, og der kunngjorde Rolf Hansen overraskende at han ikke ville ta over som statsminister. Han pekte i stedet på Gro Harlem Brundtland, og det ble resultatet. «Gro Harlem Brundtland er den eneste som er blitt statsminister ved en misforståelse», skriver Steinar Hansson og Ingolf Håkon Teigene i boken Makt og mannefall. Historien om Gro Harlem Brundtland.[6]
Hanson og Teigene skriver dette om Hansens fremtreden ved statsministerskiftet:
«Hvordan var det mulig at så mange hadde misforstått Rolf Hansen? Eller hadde de ikke misforstått? Var de lurt? Spilte Rolf Hansen et bevisst dobbeltspill? Eller taler han sant når han i ettertid sier at han ikke kunne ta over som statsminister uten at ledelsen hadde avklart og vurdert stillingen til partiets og stortingsgruppens nestformann – Gro Harlem Brundtland? «Vi må ha hatt en mening med å bruke henne på de postene hun har sittet,» sa Hansen til Steen den dagen avgjørelsen falt. Rolf Hansen er en streng organisasjonsmann og var nok oppriktig irritert over at spørsmålet ikke var avklart med henne. Likevel henger et ubesvart spørsmål i lufta. Hvorfor ga han så utvetydige og mange klare signaler til Gro Harlem Brundtland om at hun burde bli statsminister, mens svarene til Nordli og hans sendebud var så uklare at de ble helt misforstått?
En forklaring kan være denne: Da han ble spurt første gang, lot han seg friste, men kom etter hvert til at det ikke var noen god løsning å ta over som statsminister. Vi vet at han ikke ville ha stillingen hvis Reiulf Steen fortsatte som formann, og at han var bekymret over om han var for gammel til å ta en slik jobb. Samtidig hadde han en mektig støttespiller i ryggen, nemlig Einar Gerhardsen. Det er kjent at Gerhardsen også var kommet til at både Reiulf Steen og Odvar Nordli burde trekke seg, og at hans kandidat som partiformann og statsminister var nettopp Rolf Hansen. Men det er ting som tyder på at Gerhardsen og Hansen utover høsten og vinteren 1980/81 snakket sammen om å holde muligheten for Gro Harlem Brundtland åpen.»[7]
Referanser
^stortinget.no, verkets språk bokmål, stortingsrepresentant-ID ROHN, besøkt 17. desember 2021[Hentet fra Wikidata]
