William Fitz Robert, 2nd Earl of Gloucester[1] Maud of Gloucester, Countess of Chester[1] Roger of Worcester[3] Richard de Gloucester[3] Hamon fitz Robert[3] Philip fitz Robert[3] Richard fitz Robert, Lord of Creully[3] Mabel fitz Robert[3] Robert fitz Robert[3] Mabel of Gloucester
Robert, 1. jarl av Gloucester (født ca. 1090, død 31. oktober1147) var illegitim sønn av kong Henrik I av England, og en av de prominente figurer i den perioden av engelsk historie som kalles for det engelske kaos under Stefan. Han er også kjent som «Robert av Caen» og «Robert konsulen», men begge disse navnene er blitt fremmet av senere historikere uten samtidig berettigelse, annet enn det faktum at Roberts skrivere benyttet praksisen av å benytte det latinske navnet for konsul heller enn den mer vanlige franskecomes for hans tittel som jarl.
Fødsel og ungdom
Robert var den eldste av kong Henriks mange barn utenfor ekteskap. Kongen var en notorisk rundbrenner og rundt 25 illegitime er blitt registrert. Robert ble født godt før hans far ble kronet som Englands konge, sannsynligvis sent på 1080-tallet da han selv hadde en sønn ved 1104. Selv om det generelt er blitt påstått at Roberts mor var Sybil Corbet er det et faktum at hans mors navn ikke er blitt bevist. Nyere forskning[4] antyder at hun var et medlem av familien Guy eller Gayt, en lavadelig familie fra Oxfordshire, da en fra denne familien blir kalt for en fetter. Et annet forslag[5] er at hans mor var en normannisk kvinne som var forbundet til familien Gay/Gayt. William av Malmesbury refererer til Roberts «normannisk, flamske og franske» og ikke engelske avstamming, men det kan være en referanse til kun hans fars side av familien.
Robert var anerkjent av sin far da han ble født, dog i lys av farens omskiftelige karriere mellom 1087 og 1096 er det usannsynlig at han ble oppdratt i farens husholdning. Robert ble meget godt utdannet, han kunne lese og skrive latin og hadde en seriøs interesse i både historie og filosofi, noe som kan indikere at hans lære var geistlige, en antydning som gjør det mer sannsynlig da hans første barn, født en gang rundt 1104, ble født av en datter til Samson, biskop av Worcester (død 1112) som opp til 1096 hadde vært kongelig hoffkapellan og ansvarlig for finansene i Bayeux. Det kan være betydningsfullt at hans neste bror Richard ble oppdratt i en geistlig husholdning til Robert Bloet, biskop av Lincoln. Robert mottok senere dedikasjoner fra både Geoffrey av Monmouth og William av Malmesbury. Williams Historia Novella inneholder et flatterende portrett av jarlen.
St Marys Church, i sentrum av byen Luton, grunnlagt i 1121 av Robert, 1. jarl av Gloucester.
Robert utviklet en rolle som en av sin fars nærmeste medhjelpere og kapteiner. I 1119 kjempet han i slaget ved Bremule, og i 1123–1124 var han en av kongens øverste kommandanter i løpet av det normanniske opprøret. Etter at William Adelin, kongens eneste legitime sønn, døde i 1120 ble Robert ytterligere involvert i hans fars forsøk på å sikre seg en etterfølger i keiserinne Maud (Matilda), Roberts halvsøster. Det var i Roberts varetekt i festningen Cardiff Castle at hans onkel, den avsatte hertug Robert Curthose til slutt ble fengslet i 1126 og til han døde.
Den 1. januar1127 var Robert den første som sverget å akseptere Maud som dronning etter Henriks død. Hans far ga ham ved et tidspunkt festningene ved Dover og Canterbury, og således kontrollen over Kent og ruten hvor Den engelske kanal ble krysset. Da kong Henrik ble dødelig syk ved Lyons-la-Forêt i Normandie den 25. november1135 var jarl Robert ved hans side og var en av baronene som sverget å bli ved kongens lik inntil det ble gravlagt. Kongen døde en uke etter at han ble syk den 1. desember1135.
Robert og kong Stefan
Etter sin fars død var Robert tilstede ved en rekke konferanser i Normandie og aksepterte til slutt som konge Theobald II, greve av Champagne og Blois, og kong Henriks eldste nevø av hans søster Adela. Imidlertid i møtet med Theobald nådde den overraskende nyheten at Theobalds yngre bror Stefan av Mortain og Boulogne allerede hadde blitt akseptert og kronet som konge i England. Robert aksepterte dette til slutt, og i påsken 1136 var han tilstede ved kongens seremonielle hoff. Han synes ikke til seriøst å ha støttet keiserinne Maud, og støttet heller ikke hennes invasjon av sørlige Normandie. Det framgår av samtidige kilder, Gesta Stephani, at Robert var foreslått av noen som en kandidat til tronen, men det faktum at han var illegitim, utelukket ham:
«Blant de andre var Robert, jarl av Gloucester, sønn av kong Henrik, men en bastard, en mann av beviselig talent og beundringsverdig kunnskap. Da han ble rådet, slik historien går, til å kreve tronen ved sin fars død, avskrekket av mer sunne råd at han på ingen måte var klar til å overta, sa at det var mer rettferdig å avstå det til hans søsters sønn (den framtidige Henrik II av England), enn å kreve det for seg selv.»
Denne antydningen kan ikke bety at Robert og Stefan var rivaler til tronen, da Geoffrey av Monmouth i 1136 refererte til Robert som en av «pilarene» i den nye kongens styre.
Robert av Gloucester hadde andre bekymringer i 1136, som betydde at spørsmålet om etterfølger ikke var aktuelt. De walisiske prinsene i sørøstlige Wales reiste seg mot de anglo-normanniske bosetterne i grenseområdene i april, og Robert tilbrakte det meste av året med å stabilisere situasjonen i regionen. Han oppnådde fredsavtaler med waliserne og anerkjente gevinstene til Morgan ab Owain (død 1158), som kalte seg selv for konge av Glamorgan.
I England ble Robert av Gloucester snart desillusjonert over kong Stefan, og ved slutten av 1137 hadde han trukket seg tilbake fra kongens hoff. Det er klart at han var misfornøyd med at han ikke fikk en sentral posisjon, slik som han hadde under kong Henrik I. Han var også alarmert over den gunst kongen ga sin flamske leiesoldat William av Ypres og den voksende innflytelsen til Beaumont-tvillingene, Waleran de Beaumont, 1. jarl av Worcester, og Robert de Beaumont, 2. jarl av Leicester. I 1138 erklærte Robert sin støtte til keiserinne Maud, men han ble beseiret i Normandie av Waleran, og hans engelske allierte ble knust av Stefan og drevet tilbake til hans festning i Bristol.
Borgerkirgen 1139-1147
Jarl Robert satset høyt ved å seile til England med sin halvsøster Maud, foruten hans hustru og en gruppe med riddere. De gikk i land ved Arundel den 30. desember1139, og ble tatt imot ved Arundel Castle som var i eie av dronning Adeliza, kong Henriks enke. Robert dro øyeblikkelig videre til Bristol, og i hans fravær ble festningen omringet av kong Stefan som håpet på å gripe sin rival. Beleiringen endte med at kongen til slott aksepterte at keiserinnen og grevinnen kunne reise, under eskorte, til Bristol.
Med jarl Robert og keiserinnen i England, basert i sørvestlige England (West Country og dalen Severn) var borgerkrigen et faktum. Jarlens første bevegelser var avslørende. Han kommanderte hærtokt mot Wareham i Dorset og Worcester. Begge deler var besatt av Beaumont-brødrene. Han tok Robert av Leicesters landområder i Dorset for seg selv og gjorde det samme mot mange andre rojalister i området og spredte mye sorg og elendighet, noe som har karakterisert kaoset under Stefan. Selv om han var sikker i sitt kjerneområde kunne ikke jarl Robert finne en lett måte å rekruttere videre støtte og brøt ut. Kongen maktet å holde ham fast langs åsryggene av Cotswolds med en slik effekt at begge sider ble til slutt villige til å sende representanter for å forholde om en fredsavtale som kom i stand i Bath i august 1140. Møtet i Bath ga derimot intet resultat.
Jarl Roberts store mulighet kom i jula 1140 da kong Stefan falt ut med jarl Ranulf II av Chester. Raulfs mislykkede forhandlinger med kongen for å sikre festningen Lincoln Castle førte til at han gikk i en allianse med Robert, sin svigerfar. De forente sine styrker ved festningen Donington Castle i januar 1141, inkludert en gruppe walisiske leiesoldater alliert med jarl Robert. Den 2. februar1141 møtte jarlene og beseiret Stefan i slaget ved Lincoln. Med kongen tatt til fange kunne keiserinne Maud ha sikret seg tronen, men en kombinasjon av sta rojalistisk støtte, keiserinnens feilberegning og dårlige militære omdømme førte til at hun feilet.
Den 14. september1141 ble jarl Robert og keiserinnen fanget i en felle av en rojalistisk hær i et dårlig vurdert forsøk på å ta kontroll over Winchester. Jarl Robert ble tatt til fange mens han kjempet i baktroppen mot styrkene til Matilda av Boulogne, Stefans hustru, ved vadestedet til Stockbridge for at keiserinnen skulle kunne unnslippe. Jarlen ble holdt fanget i to måneder i festningen Rochester Castle før han ble løslatt i bytte med kong Stefan. Utvekslingen skjedde den 1. november 1141 ved Winchester hvor de to mennene hadde muligheten til å utveksle vennlige bemerkninger, og jarlen skal tilsynelatende ha forsikret kongen at for ham var det ikke noe personlig involvert i kampen de begge kjempet.
Krigen fortsatte og det ble hurtig åpenbart at den var havnet i dødvannet. Keiserinnens ektemann nektet å gi de ressurser som var nødvendige for at balansen ville gå hennes veg i England, og sa seg kun enig til å diskutere saken med jarlen. I juni 1142 krysset jarl Robert kanalen fra Wareham til Normandie og ble der til slutten av oktober. Han kom tilbake uten militære forsterkninger, men med sin nevø Henrik, keiserinnens sønn. I mellomtiden hadde keiserinnen selv latt seg fange inne i Oxford. Ingenting kunne gjøres for frigjøre henne, og hun måtte klare seg på egen hånd, men klarte å unnslippe fra festningen.
Jarl Robert fortsatte kampen, men med mindre og mindre håp om en endelig seier. Kong Stefan hadde også begrensede ressurser, men klarte sakte å presse seg mot Roberts midte i Bristol og Gloucester. Mot slutten av 1145 hadde Philip, jarl Roberts sønn og militære kaptein, hoppet av til kong Stefans side, og tok med seg de strategiske festningene Cricklade og Cirencester. Med Gloucester og Bristol truet åpnet jarlen for forhandlinger i løpet av høsten 1146. Presset fortsatte inn i 1147 og det var et desperat angrep på Farnham i Surrey på slutten av sommeren det samme året hvor jarl Robert utkjempet sitt siste mislykkede kamp. Han trakk seg tilbake til Bristol for å samle nye styrker, men fikk feber og døde den 31. oktober1147. Han ble gravlagt i priorinneklosteret til Sankt Jakob som han hadde grunnlagt utenfor festningen.
Robert (død før 1157). Også kalt for Robert av Ilchester i dokumenter. Han giftet seg med Hawise, (død etter 1210), datter av Baldwin de Redvers og Adeliz. Deres datter Mabel ble gift med Jordan de Cambernon.
Bradbury, J.: Stephen and Matilda: The Civil War of 1139-53 (Stroud, 1996)
Crouch, D.: «Robert of Gloucester's Mother and Sexual Politics in Norman Oxfordshire», Historical Research, 72 (1999) 323-332.
Crouch, D.: «Robert, earl of Gloucester and the daughter of Zelophehad», Journal of Medieval History, 11 (1985), 227-43.
Crouch, D.: The Reign of King Stephen, 1135-1154 (London, 2000).
Given-Wilson, C. & Curteis, A.: The Royal Bastards of Medieval England (London, 1984)
The Personnel of the Norman Cathedrals during the Ducal Period, 911-1204, red. David S. Spear (London, 2006)
Earldom of Gloucester Charters, red. R.B. Patterson (Oxford, 1973)
Patterson, R.B.: «William of Malmesbury's Robert of Gloucester: a re-evaluation of the Historia Novella», American Historical Review, 70 (1965), 983-97.
Thompson, K.: «Affairs of State: the illegitimate children of Henry I», Journal of Medieval History, 29 (2003), 129-151.
Picken, W.M.M.: «The Descent of the Devon Family of Willington from Robert Earl of Gloucester» i 'A Medieval Cornish Miscellany', red. O.J. Padel. (Phillimore, 2000)
