I 1968 ble han østerriksk mester i storslalåm, og etter hvert en av de få utøverne som kunne gå til topps i alle de eksisterende disiplinene i verdenscupen. I 1969 vant han slalåmrennet i Wengen BE, det samme året også storslalåmrennene i Kranjska Gora og Squaw Valley Ski Resort. I 1969 kom han på tredjeplass sammenlagt i verdenscupen, og ble nummer to i storslalåmcupen. I 1972 gikk han til topps i utforrennet i Val-d’Isère. Han oppnådde totalt 36 topp 10-plasseringer i verdenscupen.
Under OL 1972 i Sapporo deltok han i storslalåm, der han ble nummer 8. I 1975 ble han østerriksk mester i kombinasjonsøvelsen. Samme sesong pådro han seg et beinbrudd, noe som førte til at han la opp som aktiv alpinist.