Redokstitrering er en form for titrering der det skjer en redoksreaksjon i kolben. Standardløsningen kan enten redusere eller oksidere stoffet i prøveløsningen.

En kaliumpermanganatløsning blir brukt som standardløsning for oksidasjon av mange stoffer. Når man skal titrere med kaliumpermanganat må prøveløsningen være sur, noe en kan få til ved å tilsette svovelsyre. Under redokstitreringa blir manganet redusert fra oksidasjonstall +VII i MnO₄^-, til +II i Mn²⁺. Reaksjonsligningen blir følgende:

${\displaystyle MnO_{4}^{-}(aq)+8H^{+}(aq)+5e^{-}\ \to \ Mn^{2+}(aq)+4H_{2}O(l)}$

I en redokstitrering med permanganat trengs ingen indikator fordi standardløsningen er sterkt farget. Så lenge det er noe i kolben som kan oksideres, vil den fiolette permanganaten bli omdannet til den fargeløse manganen. Ved endepunktet, når det ikke er noe mer igjen i kolben som kan bli oksidert, vil tilsetting av mer standardløsning farge stoffet rosa.

Kaliumpermanganat er et sterkt oksidasjonsmiddel og kan brukes til å oksidere mange ulike stoffer.

Et annet eksempel er å titrere en løsning av jod med et reduksjonsmiddel og bruke stivelse som indikator. Jod danner et kraftig blått kompleks sammen med stivelse. Jod (I₂) kan reduseres til jodid (I⁻) med f.eks. tiosulfat (S₂O₃²⁻), og når alt jod er brukt opp forsvinner blåfargen. Dette blir kalt jodometrisk titrering.

Som oftest er reduksjonen av jod til jodid det siste trinnet i en serie reaksjoner der de innledende reaksjonene blir brukt for å forandre en ukjent mengde av analytten (det stoffet en vil analysere) til en tilsvarende mengd jod, som så kan titreres. Noen ganger blir andre halogener enn jod brukte i mellomreaksjonene fordi de finnes i bedre målbare standardløsninger og/eller reagerer lettere med analytten. De ekstra reaksjonene i jodometrisk titrering kan være verdt bryet fordi omslagspunktet fra blått jod-stivelse til fargeløst jodid er tydeligere enn alternative analysemetoder.

En slik serie av reaksjoner i vannløsning med resorcinol som analytt, bromat som standard, tiosulfat som titrant og stivelse som indikator, kan være som følger: (Oksidasjonstall er gitt i parentes.

1. ${\displaystyle BrO_{3}^{-}(5)+5Br^{-}(-1)+6H^{+}\ \to \ 3Br_{2}(0)+3H_{2}O}$
   Bromat + overskudd av bromid i sur løsning → Brom + vann. Brom går videre til ii.
2. ${\displaystyle 3Br_{2}(0)+resorcinol\ \to \ 3HBr(-1)+tribromo(+1)resorcinol}$
   Brom + resorcinol → Hydrogenbromid + tribromoresorcinol. Ureagert brom går videre til iii.
3. ${\displaystyle Br_{2}(0)+2I^{-}(-1)\ \to \ 2Br^{-}(-1)+I_{2}(0)}$
   Brom + overskudd av jodid → Bromid + jod. Jod går videre til iv.
4. ${\displaystyle I_{2}(0)+2SSO_{3}^{2-}(-1,5)\ \to \ 2I^{-}(-1)+(SSO_{3})_{2}^{2-}(0,5)}$
   Jod + tiosulfat → Jodid + tetrationat.

La oss kalle startmengdene av resorcinol og bromat for R og B, og mengden av tiosulfat for T, der B og T er kjent og R er ukjet – men en må sørge for at R er mindre enn B/3. (Alle mengdene er i mol). Da blir R = B - T/6