Pytonslanger er en familie av store og kraftig bygde slanger som er utbredt i Asia, Afrika og Australia. De er ikke giftige, og dreper byttet ved å slynge seg om det så det kveles. Nettpytonen kan bli nesten ni meter lang, og er verdens lengste slange.
Beskrivelse
Pytonslangene har en robust og muskuløs kropp. Halen er forholdsvis kort, og mange arter har gripehale. Hodet er som regel tydelig adskilt fra nakken. Kroppslengden varierer fra 0,45 m til nesten 9 m, men det finnes usikre rapporter om eksemplarer på over 10 m.[1] Bukskjellene er små, og det er to rekker av haleskjell. Ved kloakkåpningen er det to sporer, som er rester av baklemmene. Øynene har en loddrett, spalteformet pupill. De fleste pytonslanger har varmefølsomme organer på leppene.
Boaslanger og pytonslanger har en utbredelse som overlapper i liten grad. Hvis de to gruppene møtes, dreier det seg som regel om gravende boaslanger, som fyller en annen økologisk nisje enn pytonene. Bygningstrekk som skiller boa- og pytonslanger er blant annet at alle pytonslanger har et ekstra bein over øyehulen (supraorbital), og at de er eggleggende. Pytonslanger har som regel tenner på mellomkjevebeinet (premaxilare).
I motsetning til de fleste andre slanger viser pytonslangene omsorg for avkommet. Hunnen kveiler seg rundt eggene, og vokter dem mot eggrøvere. Arter som lever i subtropisk klima sørger for jevn temperatur på ulike måter. Flere australske arter forlater eggene for å sole seg, og varmer deretter eggene med kroppen. Den indiske tigerpytonen vibrerer musklene, og øker slik kroppstemperaturen med anaerob forbrenning for å varme eggene.
Pytonslanger spiser ofte omtrent 25% av sin egen vekt, noen ganger mer enn sin egen vekt.[2] I disse siste tilfeller går stoffskiftet opp 4 400%, høyere enn for noe annet dyr.[2]
Fylogeni
Følgende kladogram viser slektskapsforholdene innenfor Alethinophidia ifølge Vidal & Hedges. Den lite kjente sørøstasiatiskeslektenXenophidion er ikke tatt med i denne studien. Afrophidia utenom de avanserte slangene danner en naturlig gruppe som eventuelt kan kalles Henophidia.[3]
En velger her å betrakte pytonslangene som en egen familie, Pythonidae. Noen systematikere regner pytonslangene som underfamilien Pythoninae innenfor en stor familie Boidae, på norsk kalt kvelerslanger. Jordpyton har vært regnet som en pytonslange, men det har vist seg at den er mer i slekt med boaslangene. Spisshodepyton og mudderslanger plasseres nå som regel i egne familier.[4]
Liasis – 3 arter i Australia, og på Ny-Guinea og Timor
Morelia – 11 arter i Australia, Ny-Guinea og Indonesia
Python – 10 arter i tropiske deler av Afrika og Asia
En fylogenetisk studie fra 2008 viser at slekten Python er parafyletisk, og at nettpyton (P. reticulatus) og timorpyton (P. timorensis) bør skilles ut i en egen slekt.[5] En omstridt australsk amatørherpetolog har tidligere plassert nettpytonen i slekten Broghammerus.[6][7] Dette navnet er gyldig i henhold til nomenklaturkoden, og kan eventuelt brukes.
^D. Williams, W. Wüster og B.G. Fry (2006). «The good, the bad and the ugly: Australian snake taxonomists and a history of the taxonomy of Australia's venomous snakes». Toxicon. 48 (7): 919–930. ISSN0041-0101. PMID16999982. doi:10.1016/j.toxicon.2006.07.016.
