Pora er en sivbåt som fremdeles er i bruk på den fjerne stillehavsøya Påskeøya for fiskeri og religiøse konkurranser såvel som kommersielle formål. Navnet «pora» betyr «solens sivfarkost», folket på påskeøya har en annen og generell betegnelse på båt på deres språk, «báka». Denne farkosten ble også brukt til mindre ærender til nærliggende øyer rundt Påskeøya eller for å avlegge en visitt til skip i farvannet. Det samme ordet ble også brukt på Chatham Islands og New Zealand av moriori og maori som en generell betegnelse på havgående farkoster.

Det er forskjellige varianter av denne lokale båttypen, som egentlig er en flåte som består av en enslig stor bunt av sivstilker eller flere bunter som festes sammen for å lage en større farkost. Den minste og vanlige varianten for kun én mann er støttann-formet med en spiss forstevn som er bøyd oppover og akterut er bunten avkuttet. På de større variantene blir bunter lagt til på sidene for å gi bedre fremdrift. På de minste padler man med føttene når man sitter oppå bunten.

I fortiden hadde mangelen på treemner tvunget de lokale innbyggere til å bygge store sivfarkoster for å fiske på dypere vann og etablere kontakt med de nærliggende øyer.

En typisk pora er mellom 1,5 og 2,1 meter lang.

Oppe i det utdødde krateret til vulkanene Rano Raraku og Rano Kau lå flere ferskvannsjøer omkranset av høyt siv av en søramerikansk planteart, totora (Schoenoplectus californicus tatora). Denne botaniske gåten har blitt forsøkt forklart ved flere anledninger blant annet av Thor Heyerdahl som lansert teorien om at folket som koloniserte Påskeøya kom fra Sør-Amerika i øst og ikke fra det asiatiske fastlandet i vest. Heyerdahl mente at totora-sivet kan ha kommet med menneskene fra inkariket, men det er påviste hypoteser om at fugler kan ha tatt med seg frø over til Påskeøya.

De første undersøkelser av mudderlagene som var blitt til sedimenter over tiden, viste fravær av ferskvannsplanter fram til relativt sent. Men nyere undersøkelser har bevist at totora-sivet kan ha vært på øya lenge før mennesker kom dit mellom 400 og 1200 e.Kr, opptil tretti tusen år før.

Ritualet Tangata manu (fuglemann) var en tradisjonell konkurranse med porabåter hver september for å finne og bringe tilbake det første fugleegget (manu tara) på den lille holmen Motu Nui. Etter å ha funnet egget dro svømmeren tilbake og klatret oppover klippeveggen på Rano Kau til landsbyen Orongo. Konkurransen var veldig farlig for deltakere, som risikerte å bli angrepet av hai, å drukne eller falle nedover langs klippeveggen.

Klanene utpekte sine representanter ved hjelp av ivi-attua, personer med profetiske evner, som deretter valgte ut sine «hopu» som skulle over til øya og hente eggene til Orongo. Når hopu-deltakerne hadde gitt sine egg til representantene, ville den som var først ut, få æren av å ha vunnet. Dermed ble representanten utnevnt som den nye «tangata manu». Vinneren vil deretter ha stor makt på vegne av sin klan som vil få enerett til å samle høstingen av ville fugleegg og vilt på Motu Nui.

Fuglemannskulten ble undertrykt av de kristne misjonærene som var raske til å rasere bort de opprinnelige hensiktene med det religiøse ritualet etter 1860.

• Aak to Zumbra, a dictionary of the World`s Watercraft, Basil Greenhill, 2000, ISBN 0-917376-46-3