Bérégovoy stammet på farssiden fra en ukrainsk familie (Береговой) som under den russiske borgerkrig hadde emigrert fra Russland til Frankrike.[trenger referanse] Moren var fransk.
Etter folkeskoleavslutning i 1937 begynte han på gymnaset, men sluttet da faren ble syk, tok i stedet teknisk fagutdannelse og gikk ut i 1941 med et brevet élémentaire industriel, et yrkesfagbevis (certificat d'aptitude professionnelle) som montør og for industridesign.
Yrkeskarriere
I 1942 bestod han opptaksprøven ved det statlige jernbaneselskap SNCF. I 1944 deltok han i frigjøringen av de ytre deler av Rouen. I 1949 ble han engasjert for å ha kontakten med fagforeningene av Christian Pineau, som var minister for offentlige arbeider og transportvesenet i regjeringen Queuille. I 1950 ble han teknisk ansvarlig ved Gaz de France (GdF) i Rouen. Han ble i 1960 med samme oppdrag flyttet til Paris. Han fortsatte å inneha stillinger i GdF frem til 1978, da han sluttet som stedfortredende direktør.
Politikken
I 1944 ble han med i Section française de l’Internationale ouvrière (SFIO og grunnla fagforeningsavdelingen av Force Ouvrière. I 1949 overtok han ledelsen av den sosialistisk pregede ukeavisen La République de Normandie. Etter at han trådte ut av SFIO i 1958, var han med på å grunnlegge Parti socialiste unifié (PSU), og fra 1960 ble han som medarbeider av Pierre Mendès France ansvarlig for sosiale spørsmål. I 1967 trådte han ut av også dette partiet. Deretter var han med i politiske klubber under ledelse av Alain Savary.
I 1969 trådte han inn i de nygrunnlagte sosialistiske parti under partiets årsmøte i Alfortville. I 1971 deltok han ved partiets årsmøte i Épinay, der det ble utarbeidet et felles partiprogram. Han støttet i 1974 François Mitterrand i presidentvalgkampen. Mitterrand tapte med knapp margin mot Giscard d’Estaing. I 1977 ledet Bérégovoy forhandlingene med Det franske kommunistiske parti om et felles regjeringsprogram.
I regjeringen
Bérégovoy ble stabssjef under president François Mitterrand da han tiltrådte i 1981. Han var sosialminister 1982-1984 og deretter finansminister 1984-1986 i statsminister Laurent Fabius regjering. Han ledet Mitterrands kampanje i presidentvalget i 1988 og ble igjen finansminister 1988-1992. Da Édith Cresson ble tvunget til å fratre som statsminister etter sosialistpartiets dårlige resultater i de lokal- og regionalvalget i 1992 ble Pierre Bérégovoy utnevnt til hennes etterfølger. Bérégovoy klarte imidlertid ikke å snu opinionen, og måtte ikke lenge etter avgå etter 1993 års parlamentsvalg da sosialistpartiet gjorde sitt dårligste valg siden 1960-tallet.[trenger referanse]
Den 1. mai 1993 ble Bérégovoy funnet skutt ved Loires bredd i Nevers, hans hjemsted i Bourgogne, der han også var borgermester. Politiet bedømte det som et selvmord.[7]
Referanser
^abMunzinger Personen, oppført som Pierre Beregovoy, Munzinger IBA 00000016617, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
