Peronisme

Den argentinske politikeren Juan Perón var grunnlegger og forgrunnsfigur for den peronistiske bevegelsen og ideologien. Bildet er fra 1947.

Peronisme (på spansk Peronismo eller Justicialismo) er en politisk bevegelse i Argentina og en venstrepopulistisk politisk ideologi. Bevegelsen hadde største oppslutning blant arbeiderklassen i byene særlig de som hadde flyttet inn fra landsbygda på jakt etter arbeid. Bevegelsen hadde brodd mot kapitalsterke, internasjonale selskaper i Argentina.[1] Bevegelsen hadde også en viss oppslutning i middelklassen.[2] Peron ønsket å begrense de utenlandske selskapenes virksomhet i Argentina. Perón ledet et autoritært regime som utviklet seg til diktaur og styrte delvis på grunnlag av karisma og sin person. Politisk, økonomisk og sosial ulikhet var trolig et viktig grunnlag for oppslutning om peronismen.[3][4][5] Fagforeningene var en viktig maktbase for Peron.[6]

Peronismen kan sees på som en enkel form for nasjonalsyndikalisme, der en allianse mellom en ettpartistat og de store fagforeningsparaplyene inngår i et forpliktende samarbeid med hverandre på grunnlag av felles politisk verdisyn.[trenger referanse]

Peronismen har navn etter Juan Perón, hvis parti Partido Justicialista vant valget i Argentina i 1946 og avskaffet parlamentarisk demokrati. Peron ble styrtet av et militærkupp i 1955 hvorpå fagforeningene og nasjonalsyndikalistene ble undertrykt.[trenger referanse] Siden kuppet i 1955 preget motsetningene mellom peronistene og de militære argentinsk politikk.[7] Peron vant på nytt et valg i 1973, og dro tilbake fra eksil i Spania hvorpå han styrte Argentina i ett år før han døde.

På grunn av sine sterke bånd til italiensk fascisme og enkelte strukturelle forandringer i fagforeningene, slik at disse også gav arbeidsgivere en viss innflytelse, er det omstridt om peronismen skal oppfattes som en venstre- eller en høyreideologi.

Referanser

  1. ^ Sølvberg, Erik (1982). Politisk idéhistorie. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203123783. 
  2. ^ Wernström, Sven (1979). Latin-Amerika. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205097712. 
  3. ^ Steiro, Birger (1995). Politisk idéhistorie. Oslo: Cappelen. ISBN 8202141737. 
  4. ^ Sveen, Asle (1989). Verdenshistorie etter 1850. Oslo: Cappelen. ISBN 8202102847. 
  5. ^ Dahl, Robert A. (1992). Økonomisk demokrati: den neste utfordringen. Oslo: Ad Notam Gyldendal. ISBN 8241700644. 
  6. ^ Carlson, Bo Kage (1992). Maktens profiler. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205211914. 
  7. ^ Halldór Sigurdsson (1970). Latin-Amerikas revolusjon. Oslo: Aschehoug.